En klage over Vennesla kommunes klagebehandling av en sak om startlån har vært tatt opp til nærmere undersøkelse av Sivilombudsmannen. Ombudsmannen er kommet til at kommunelovens regler om habilitet og forvaltningslovens regler om begrunnelse ikke var overholdt. Heller ikke kommunens generelle rutiner og praksis for klagesaksbehandling i den interne kommunale klageordningen var i tråd med kommunelovens krav til habilitet. Kommunen bes om å gjennomgå sine interne rutiner og behandle den konkrete saken på nytt.

En mann ble nektet innsyn i sin avdøde fars pasientjournal. Han var ikke nærmeste pårørende og hadde derfor ikke rett til innsyn etter pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1. Andre pårørende kan på visse vilkår gis innsyn etter bestemmelsen om unntak fra taushetsplikt i helsepersonelloven § 24 første ledd. Ombudsmannen tok på generelt grunnlag opp spørsmålet om andre pårørende hadde klageadgang til Fylkesmannen på sykehusets avslag på innsyn etter denne bestemmelsen med Helse- og omsorgsdepartementet. I svaret uttalte departementet at det er argumenter som taler for at det bør være en slik klageadgang, men at departementet er av den oppfatning at det i dag ikke er noen hjemmel for dette. Departementet varslet imidlertid at det «ved en egnet anledning vil vurdere om det skal fremmes forslag om lovendring for å tydeliggjøre og/eller lovfeste pårørende/nærmeste pårørendes klageadgang i saker om innsyn i en avdød persons pasientjournal». Ombudsmannen uttalte at spørsmålene saken reiser innebærer avveininger som med fordel kan avklares av lovgiver, og at behandlingen hos ombudsmannen derfor kan bero med den varslede vurderingen av forslag om lovendring.

Saken gjelder dispensasjon fra regulert byggegrense for oppføring av idrettshall. Fylkes­mannen i Troms hadde lagt stor vekt på at dispensasjonen ville medføre at idrettshallen ble realisert. Vedtaket ble klaget inn for ombudsmannen. Klagerne anførte blant annet at hallen ved å snus 90˚ ville kunne oppføres innenfor regulerte byggegrenser og dermed uten dispensasjon. Gjennom ombudsmannens undersøkelser kom det frem at Fylkesmannens begrunnelse var knyttet til en privatrettslig festeavtale mellom tiltakshaver og kommunen som grunneier. Etter denne avtalen disponerte tiltakshaver kun en begrenset del av eien­dommen. Fylkes­mannen mente derfor at hallen måtte plasseres som omsøkt for å kunne oppføres i tråd med tiltakshavers privat­rettslige rettigheter. Ombudsmannen er kommet til at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at idretts­hallen ikke vil kunne realiseres uten dispensasjonen fra byggegrensen. Fylkesmannen er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder ansettelse av leger i spesialisering (LIS) ved X sykehus. På vegne av A mente Den norske legeforening at hun var forbigått i ansettelsesprosessen, og at ansettelsene var gjort i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Dette fordi to kandidater ble ansatt før A hadde sendt inn sin søknad, og før søknadsfristen var utløpt. Ombudsmannen uttalte at det var i strid med kvalifikasjonsprinsippet å foreta ansettelse før søknadsfristens utløp. Ved å ansette noen før søknadsfristens utløp, og før As søknad var mottatt, hadde sykehuset begått urett mot A.

Saken gjelder behandlingstiden ved Utlendingsdirektoratets og Justis- og beredskapsdepartementets behandling av en søknad om familieinnvandring fra en israelsk statsborger. Direktoratet vurderte saken til å være av en slik karakter at den i henhold til rundskriv GI-03/2106 skulle forelegges departementet for en vurdering opp mot bestemmelsene i utlendingsloven kapittel 14. Det var da gått nesten åtte måneder siden søknaden ble mottatt. Departementet brukte rundt 15 måneder på sin behandling. Frem til saken ble brakt inn for ombudsmannen, fikk søkeren ingen informasjon om at saken var til behandling i departementet. Ombudsmannen har kommet til at den samlede saksbehandlingstiden på nær to år ikke er akseptabel. Verken direktoratet eller departementet har godtgjort at de har avgjort saken «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a. Direktoratet har heller ikke på en fullt ut tilfredsstillende måte informert parten underveis i saken. Søknaden om familieinnvandring kan følgelig ikke anses å ha blitt håndtert i henhold til de kravene som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling og god forvaltningsskikk. Ombudsmannen forutsetter at både departementet og direktoratet merker seg ombudsmannens vurderinger og konklusjoner, og tar hensyn til dem ved behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder tilsetting av fagarbeider i X kommune. Tre søkere mente de alle var bedre kvalifisert enn den tilsatte. I motsetning til den tilsatte oppfylte alle tre flere av kvalifikasjonene i utlysningsteksten. De mente også at det var feil av kommunen å ikke innhente referanser. Ombudsmannen kom til at manglende skriftlighet og svikt i kommunens opplysning av saken gjorde det vanskelig å kontrollere kommunens kvalifikasjonsvurdering, og følgelig også tilsettingsvedtaket. Ombudsmannen kunne derfor ikke ta stilling til om klagerne ble forbigått ved tilsettingen. Undersøkelsen av saken etterlot begrunnet tvil om søkernes personlige egnethet var godt nok opplyst før tilsettingsvedtaket ble truffet, og om kommunens kvalifikasjonsvurdering bygget på et saklig grunnlag, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd.

Saken gjelder tilbakekall av førerett på grunn av manglende edruelighet, jf. vegtrafikkloven § 34 femte ledd. Grunnlaget for tilbakekallet var en påtaleunnlatelse omkring to år forut for vedtaket – for bruk og kjøp av narkotika over en lengre periode – samt opplysninger gitt i avhør i den saken. I tillegg ble det lagt vekt på opplysninger fra en henlagt straffesak om bruk og besittelse av narkotika snaue to år etter påtaleunnlatelsen. Det var ikke konkret angitt i vedtaket hvilken rusbruk som innebar at grensen for edruelighet ble overskredet i den aktuelle saken, og som minst ble ansett sannsynliggjort. Ombudsmannen kom derfor til at direktoratets begrunnelse var mangelfull. Heller ikke vurderingen av edruelighetsvilkåret var tilfredsstillende. Direktoratet skulle ha hensyntatt alle relevante momenter i saken – herunder opplysningene om As endrede rusvaner. Manglende edruelighet er ikke i seg selv et tilstrekkelig grunnlag for tilbakekall av føreretten. Tilbakekallet må også være påkrevd av hensyn til trafikksikkerheten, og dette vilkåret må vurderes konkret i hver enkelt sak. Det kan ikke legges til grunn at personer som ikke er edruelige i vegtrafikklovens forstand, alltid vil utgjøre en trafikksikkerhetsrisiko. Slik vedtaket var utformet er det tvilsomt om direktoratet har foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om tilbakekall var påkrevd av hensyn til trafikksikkerheten. Saken etterlot med dette tvil om det var rettslig grunnlag for tilbakekall av As førerett. Ombudsmannen ba derfor direktoratet om å behandle saken på nytt.

Kommunestyret i X kommune vedtok i desember 2016 å avsette midler til forsterking av kommunens utviklingsarbeid. Midlene ble blant annet brukt til å opprette en ny stilling som utviklingsmedarbeider i rådmannens stab. Stillingen ble ikke utlyst, og arbeidsgiver ga verken de tillitsvalgte eller kommunens ansatte informasjon om opprettelsen av den nye stillingen. Den ble besatt ved overføring av en avdelingsleder med behov for tilrettelegging av arbeidet på grunn av redusert arbeidsevne. Ombudsmannen kom til at den nye stillingen skulle vært kunngjort internt og utlyst offentlig. Arbeidsgiver hadde følgelig hverken overholdt informasjonsplikten overfor egne ansatte etter arbeidsmiljøloven § 14-1, eller den ulovfestede plikten til å utlyse offentlige stillinger.

Skjervøy kommune lyste i november 2016 ut én stilling som helsesøster med snarlig tiltredelse. Samtidig med ansettelse av en sykepleier – som i tråd med kvalifikasjonskravene i utlysningsteksten forpliktet seg til å ta videreutdanning som helsesøster – ble en annen søker (også sykepleier) lovet ansettelse i en helsesøsterstilling som ville bli ledig om to år, på vilkår om at hun i mellomtiden gjennomførte helsesøsterutdanning. Etter å ha tatt opp saken med kommunen av eget tiltak kom ombudsmannen til at kommunen ikke hadde rettslig grunnlag for ikke spesielt å lyse ut den helsesøsterstillingen som angivelig ville bli ledig to år frem i tid, og som kommunen hadde lovet bort på vilkår som nevnt ovenfor. At den stillingen ble lovet bort på slike vilkår uten å være lyst ut, var både i strid med hovedregelen om utlysning av offentlige stillinger og i strid med kvalifikasjonsprinsippet.

Saken gjelder en tiltakshavers krav om dekning av sakskostnader for arbeid som ble utført i forbindelse med Oslo kommunes fornyede behandling av en søknad om nedsettelse av et byggesaksgebyr. Kommunen avslo i første omgang søknaden, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak. Ved kommunens fornyede behandling fikk tiltakshaveren delvis innvilget søknaden om gebyrnedsettelse. Fylkesmannen innvilget tiltakshaverens krav om sakskostnader for arbeid i forbindelse med behandlingen i klageinstansen, der kommunens vedtak ble opphevet og sendt tilbake for ny vurdering. Fylkesmannen avslo imidlertid tiltakshaverens krav om dekning av kostnader for arbeid i forbindelse med kommunens fornyede behandling. Ombudsmannen er kommet til at sakskostnader for arbeid utført i forbindelse med førsteinstansens fornyede behandling etter klageinstansens opphevelse, er omfattet av bestemmelsen, dersom parten oppnår noen bedring i sin rettsstilling sammenlignet med det første avslaget. Det er uten betydning at parten har fått dekket sakskostnader for arbeid i forbindelse med opphevelsen i klageinstansen.