Saken gjelder en kommunal klagenemnds saksbehandling av klagesak om avslag på startlån og etableringstilskudd. Saksbehandleren fra første instans møtte i nemnda for å orientere om de faktiske forholdene og besvare spørsmål. Saksbehandlerens deltagelse i klagenemndsmøtet var i strid med habilitetsbestemmelsen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c. Klagenemnda begrunnet dessuten ikke vedtaket sitt skriftlig. Dette er et brudd på reglene om begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25. Ombudsmannen ber kommunen om å behandle klagen på nytt. Kommunen bes videre om å gjennomgå saksbehandlingspraksis i klagenemnda for å unngå fremtidige brudd på reglene om habilitet og begrunnelse, og om nødvendig utarbeide skriftlige rutiner.

Ombudsmannen har på generelt grunnlag og av eget tiltak undersøkt Navs adgang til å beslutte utestenging av brukere fra etatens lokaler. Arbeids- og sosialdepartementet ble og spurt om det er utarbeidet retningslinjer for håndteringen av slike saker.

I forbindelse med etterforskning av straffbare forhold mot klagers mor sendte politiet en begjæring om at en ansatt i barnevernet skulle fritas fra lovbestemt taushetsplikt i en tidligere barnevernssak hvor klager var part. Hovedspørsmålene i saken er hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for Fylkesmannens behandling av slike begjæringer. Ombudsmannen er kommet til at behandlingsmåten ikke fullt ut samsvarer med ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. Klageren skulle fått anledning til å uttale seg før avgjørelsen ble truffet. Det er en saksbehandlingsfeil at Fylkesmannen ikke underrettet klageren om sin avgjørelse. Fylkesmannens veiledning etter henvendelse fra klagerens advokat er ikke tilstrekkelig til at parten kunne ivareta sine interesser. Fylkesmannens praksis ved utsendelse av avgjørelser etter straffeprosessloven § 118 bør endres slik at den som har krav på hemmelighold blir underrettet så lenge dette ikke er uforenlig med pågående etterforskning eller straffesak. Ombudsmannen ber om å bli orientert om Fylkesmannens oppfølging på dette punktet.

Statens sivilrettsforvaltning (SRF) avslo et krav om dekning av sakskostnader etter at et vergemål ble opphevet. Vergemålet var opprettet uten samtykke fra vergehaver. Opphevelsen var begrunnet med at vergehaver var samtykkekompetent, og at vergemålet derfor ikke kunne opprettholdes mot hennes vilje. SRFs begrunnelse for avslaget på sakskostnadskravet var at opphevelsesvedtaket ikke utgjorde en endring av enkeltvedtaket om opprettelse av vergemål, men et nytt enkeltvedtak. Ombudsmannen er kommet til at opphevelsesvedtaket må anses som et endringsvedtak som faller innenfor virkeområdet til reglene om sakskostnader i forvaltningsloven § 36. Vedtaket er også «til gunst» for parten. Utgangspunktet er da at parten har rett til å få dekket kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket. Unntak kan være aktuelt dersom endringen skyldes forhold utenfor forvaltningens kontroll. Dette, og spørsmålet om de aktuelle kostnadene var nødvendige for å få endret vedtaket, er ikke behandlet i begrunnelsen for SRFs avslag, og har heller ikke vært en del av undersøkelsene herfra. På bakgrunn av SRFs redegjørelse hit har imidlertid ombudsmannen funnet grunn til enkelte merknader av betydning for denne vurderingen, herunder om vergemålsmyndighetenes utredningsplikt. SRF bes om å behandle saken på nytt. I den grad SRF kommer til at sakskostnadskravet må avslås under henvisning til at kostnadene ikke har vært nødvendige for å få endret vedtaket, bør det videre vurderes om det er grunnlag for å dekke kostnadene helt eller delvis ut fra erstatningsrettslige betraktninger.

Saken gjelder rettslig klageinteresse for vergehavers sønn i en sak om salg av fast eiendom, jf. vergemålsloven § 39 første ledd bokstav a. Fylkesmannen fattet vedtak om samtykke til vergens salg av eiendommen. Sønnen klaget på vedtaket. Klagen ble avvist av Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning (SRF) under henvisning til at sønnen manglet rettslig klageinteresse i saken. Ombudsmannen er kommet til at det er knyttet begrunnet tvil til riktigheten av SRFs avvisningsvedtak. Selv om klagerens egen interesse ikke i seg selv er vernet av reglene som ligger til grunn for Fylkesmannens vedtak, hadde han likevel en konkret interesse i saksutfallet. Vergehaver var ikke selv i stand til å gi uttrykk for om han ønsket å beholde eiendommen av hensyn til klagerens mulighet til å benytte den. Det synes heller ikke å være andre personer som er nærmere til å påberope seg et slikt ønske gjennom en forvaltningsklage. Klageren hadde over tid hatt adgang til å benytte eiendommen til blant annet lagring og opphold. Samlet sett tilsier disse omstendighetene at han hadde rettslig klageinteresse i saken. Da det ifølge SRF finnes relevante, taushetspliktbelagte opplysninger i saken som ikke er fremlagt, finner ombudsmannen likevel ikke å kunne å innta et endelig standpunkt til spørsmålet. De aktuelle opplysningene burde for øvrig vært fremlagt i SRFs redegjørelse hit. Den påpekte tvilen tilsier i utgangspunktet at saken skulle vært behandlet på nytt av SRF. Ettersom boligen nå er solgt og vergehaver har gått bort, nøyer ombudsmannen seg med å be SRF merke seg ombudsmannens synspunkter med tanke på fremtidige klagesaker.

Saken gjelder avslag på søknad om fornyelse av oppholdstillatelse for å studere. Klageren hadde tidligere fått oppholdstillatelse for å ta et kurs i norsk språk og kultur, etterfulgt av et treårig bachelorprogram i barnehagelærerstudiet. Hun søkte deretter om å få fornyet tillatelsen for å studere sykepleie. Hun fikk innvilget dette to ganger, men den tredje gangen ble søknaden om fornyelse avslått av Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE). Avslaget var begrunnet med at sykepleiestudiene ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiene, og at klageren ikke hadde tilfredsstillende studieprogresjon. Ombudsmannen er kommet til at en søknad om fornyelse ikke utelukkende skal vurderes opp mot den utdanningen og den studieplanen førstegangstillatelsen gjaldt. Utlendingsmyndighetene er dermed bundet av de tillatelsene til endringer i studieplanen som har blitt akseptert gjennom tidligere fornyelse av tillatelsen. Utlendingsloven § 61 første ledd første setning må dermed forstås slik at den gir rett til fornyelse av oppholdstillatelsen som student dersom grunnlaget for førstegangstillatelsen med de endringer i grunnlaget som senere er akseptert av utlendingsmyndighetene, er til stede. Ettersom utlendingsmyndighetene hadde akseptert at klageren byttet studium to år tidligere, var det ikke grunnlag for å avslå søknaden om fornyelse under henvisning til at sykepleiestudiet ikke var en videreføring av barnehagelærerstudiet. Videre er ombudsmannen kommet til at det er tvil om Utlendingsnemnda har lagt til grunn riktig rettsoppfatning ved vurderingen av klagerens studieprogresjon. Utlendingsnemnda synes å ha tatt utgangspunkt i den opprinnelige studieplanen, selv om utlendingsmyndighetene har akseptert en endring i studieplanen som innebar at klageren ville være ferdig med studiene senere enn planlagt. En slik forståelse av bestemmelsen om studieprogresjon er ikke riktig. Videre synes årsaken til forsinkelsen å være vurdert i for liten grad. Ombudsmannen ber derfor Utlendingsnemnda om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder Politidirektoratets klagebehandling i en sak om tilbakekall av førerett på grunn av manglende edruelighet. Spørsmålet er hvilken betydning det får for klagebehandlingen at klageren har holdt seg rusfri etter politidistriktets vedtak. Politidirektoratet mente slike opplysninger ikke kan få avgjørende betydning med mindre det foreligger minst ett års forutgående dokumentert rusfrihet. Ombudsmannen er kommet til at Politidirektoratet har tatt uriktig rettslig utgangspunkt ved klagesaksbehandlingen. Politidirektoratet skal ved behandlingen av klager på vedtak om tilbakekall, foreta en ny selvstendig prøving av om vilkårene for tilbakekall er oppfylt på direktoratets vedtakstidspunkt, herunder om klageren er edruelig på dette tidspunktet. I vurderingen av om tilbakekall skal skje som følge av manglende edruelighet, inngår både opplysninger som ble vurdert av politidistriktet og eventuelle nye opplysninger som kan kaste lys over klagerens forhold til rusmidler. Tilbakekallsbestemmelsen gir uansett ikke adgang til å oppstille et krav om dokumentasjon for tolv måneders forutgående rusfrihet. Politidirektoratet bes om å behandle saken på nytt og orientere ombudsmannen om utfallet av den nye behandlingen. Videre bes direktoratet om å merke seg ombudsmannens synspunkter og innrette saksbehandlingen i fremtidige saker i henhold til disse.

I en tilsynssak mot et helseforetak, opprettet på bakgrunn av en pasients anmodning om pliktbruddvurdering av flere enkeltansattes oppslag i pasientens journal, kom Fylkesmannen til at helseforetaket ikke hadde brutt helsepersonelloven. Det ble ikke funnet «hensiktsmessig» å undersøke om de enkelte oppslagene var brudd på helsepersonelloven. Ombudsmannen har kommet til at Fylkesmannen ikke har foretatt en pliktbruddvurdering som oppfyller kravene etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Saken var heller ikke tilstrekkelig opplyst til at en slik pliktbruddvurdering kunne unnlates. Begrunnelsesplikten i pasientrettighetsloven § 7-4 a fjerde ledd er heller ikke oppfylt. Tilsynssaken mot helseforetaket kunne ikke i seg selv frita Fylkesmannen fra å foreta egne undersøkelser av mulige pliktbrudd hos enkeltansatte. Dersom ansattes eventuelle pliktbrudd klart var forårsaket av helseforetakets mangelfulle rutiner, kunne det etter omstendighetene vært tilstrekkelig med en tilsynssak som konstaterer pliktbrudd hos helseforetaket. Da Fylkesmannen ikke konkluderte med noen mangler ved rutinene for journaloppslag, eller fant øvrige pliktbrudd hos helseforetaket, utgjorde uansett ikke tilsynssaken mot foretaket en tilstrekkelig undersøkelse av de mulige pliktbruddene hos enkeltansatte. Helseforetakets egen vurdering av om de enkelte journaloppslagene var i samsvar med foretakets dagjeldende rutiner, var ikke egnet som grunnlag for å vurdere om oppslagene og/eller helseforetakets rutiner var i strid med helsepersonelloven. Det var derfor ikke tilstrekkelig for Fylkesmannen å vise til helseforetakets redegjørelse. Fylkesmannen skulle foretatt en selvstendig vurdering av oppslagene og helseforetakets rutiner. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å vurdere anmodningen om pliktbruddvurdering på nytt.

Ombudsmannen er kommet til at Midtre Gauldal kommune ikke har rettslig grunnlag for å skattlegge en festetomt med eggproduksjon. Eiendommen skulle vært fritatt i medhold av landbruksfritaket i eigedomsskattelova § 5 første ledd bokstav h. At fester leier ut tomten til den som driver produksjon av egg, er ikke av betydning for om fritak skal innvilges. Det avgjørende er hvorvidt den faktiske bruken av eiendommen kan karakteriseres som gårdsdrift. Eggproduksjonen på festetomten må sees i sammenheng med eggproduksjonen på tomten festetomten var bortfestet fra. Fordi den samlede produksjonen var under husdyrkonsesjonsgrensen på 7500 verpehøner, kom ombudsmannen til at det ikke var industri, men gårdsdrift. Ombudsmannen ber Midtre Gauldal kommune behandle saken på nytt og innvilge fritak fra eiendomsskatt for festetomten. Kommunen bes orientere ombudsmannen når nytt vedtak foreligger. Kommunen bes også vurdere å gjennomgå eiendomsskattesakene til øvrige eiendommer med kylling/klekking/rugeri-drift for å se om det er grunnlag for fritak også for disse eiendommene.

Saken gjelder saksbehandlingstiden hos Kriminalomsorgen region øst ved behandlingen av en klage og en forespørsel fra en innsatt, heretter omtalt som A. Regionen brukte nesten 14 måneder på å behandle As klage over fengselets avslag på søknad om å få ha skrivemaskin eller pc på cellen. Ombudsmannen er kommet til at behandlingstiden for klagesaken har vært uakseptabelt lang, og at saken ikke kan anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. A ble ikke holdt tilfredsstillende orientert om sakens fremdrift underveis. Manglende orientering om korrigert saksbehandlingstid da behandlingen av saken ble forsinket, var et brudd på krav til god forvaltningsskikk. As forespørsel om å tillate e-sigaretter i norske fengsler, ble ved en feil avskrevet av regionen. Regionen har beklaget feilen, og ombudsmannen tar dette til etterretning. Begge sakene er nå ferdigbehandlet, og klagen over lang saksbehandlingstid gir derfor ikke grunn til videre oppfølging fra ombudsmannens side. Region øst bes sikre at fremtidige klagesaker avgjøres innen rimelig tid og at det sendes ut forsinkelsesmeldinger underveis.