Klageren søkte på en stilling som enhetsleder skole i Xkommune. Selv om klageren fremsto som formelt godt kvalifisert, ble han ikke innkalt til intervju. Kommunens begrunnelse var at klagerens erfaring fra undervisning i grunnskolen ikke var tilstrekkelig selv om slik undervisningserfaring ikke fremgikk av kravene i utlysningsteksten. Det ble også opplyst at negativ informasjon om klageren – som rådmannen hadde tilegnet seg ved å kontakte personer i sitt eget nettverk – var blitt vektlagt. Ombudsmannen er kommet til at X kommunes saksbehandling er i strid med kravene til en forsvarlig ansettelsesprosess på flere punkter. Kommunen har ikke overholdt de kravene som stilles til skriftlighet i ansettelsessaker. Videre er det ikke i samsvar med god forvaltningsskikk eller forvaltningsloven å innhente referanser uten samtykke, og å vektlegge disse uten å gi klageren mulighet til kontradiksjon. Det er derfor tvil om ansettelsesmyndighetenes skjønn bygger på fullt ut saklige hensyn. Ombudsmannen ber om at kommunen merker seg de forhold som er påpekt, og endrer ansettelsesreglementet slik at retningslinjene der blir i samsvar med kravene til skriftlighet i ansettelsessaker.

Klageren var intern søker til en ledig stilling ved et kommunalt sykehjem. Kommunen anså henne som en aktuell kandidat, og kalte henne inn til intervju. Klageren ble imidlertid ikke gjort kjent med innkallelsen fordi hun var bortreist på sommerferie. Hun fikk dermed ikke anledning til å gjennomføre intervjuet likevel. Ombudsmannen kom til at det var tvil om saken var tilstrekkelig opplyst da ansettelsesvedtaket ble truffet. Kommunen burde ha vurdert alternative måter å gjennomføre intervjuet på, og uttalte at prosessen ikke virket å være i tråd med kravet til god forvaltningsskikk. Det var ikke grunnlag for å konkludere med om klageren var forbigått ved ansettelsen.

En kommune hadde lyst ut tre deltidsstillinger som assisterende rektor internt. Stillingene ble ikke lyst ut offentlig. Etter gjennomføring av intervjuer ble klager rangert av intervjugruppen som nummer en til to av de tre stillingene. Da lederen av intervjugruppen skulle skrive saksutredningen med et foreløpig forslag til ansettelsesvedtak, valgte hun likevel ikke å foreslå klager til noen av stillingene. I avgjørelsen la hun vekt på vurderinger av klagers personlige egnethet tre år tilbake da hun søkte en rektorstilling. Intervjuleder drøftet ikke disse endelige vurderingene med intervjugruppen. Rådmannen fattet senere vedtak i tråd med intervjuleders forslag. Ombudsmannen er kommet til at stillingene skulle vært lyst ut offentlig. Videre mener ombudsmannen at X kommunes praktisering av ansettelsesreglementet i denne saken har bidratt til å skape tvil om kvalifikasjonsprinsippet er overholdt fordi saken ikke er tilstrekkelig utredet. Ombudsmannen påpeker at intervjuer med søkerne er et viktig virkemiddel for å sikre tilstrekkelig utredning av den enkelte søkers kvalifikasjoner, særlig når arbeidsgiver har kjennskap til bestemte personlige egenskaper fra tidligere. Hvilke spørsmål som er nødvendig å stille for å bidra til sakens opplysning, kan derfor variere fra søker til søker.

Saken gjelder saksbehandlingstiden hos Fylkesmannen i Østfold ved behandlingen av en begjæring fra vergehaver – heretter omtalt som A – om opphevelse av et vergemål. Fylkesmannen brukte i underkant av 11 måneder på å behandle saken. Saken kan ikke anses avgjort «uten ugrunnet opphold», jf. forvaltningsloven § 11 a første ledd. Behandlingen av saken ivaretok ikke i tilstrekkelig grad As rettssikkerhet. A har heller ikke blitt holdt tilfredsstillende orientert om sakens fremdrift underveis. Saken er nå ferdigbehandlet. As klage over lang saksbehandlingstid gir derfor ikke grunn til videre oppfølging fra ombudsmannens side. Det forutsettes imidlertid at Fylkesmannen merker seg ombudsmannens synspunkter og sørger for at fremtidige begjæringer om opphevelse av vergemål avgjøres uten ugrunnet opphold, og at parten får tilfredsstillende informasjon underveis.

Klager fikk studierett til et universitetsstudium i rettsvitenskap. Tidligere avlagte eksamener fra en ekstern utdanningsinstitusjon ble godkjent, men han fikk avslag på en søknad om å få begynne direkte på siste del av studieprogrammet. Avslaget var begrunnet med at det for tiden ikke var ledig kapasitet ved denne delen av studiet. Plassen hans var i utgangspunktet knyttet til et bestemt studieløp og det studentkullet han hadde fått opptak sammen med. Han måtte derfor vente til dette kullet nådde samme studieprogresjon som han selv før han kunne fortsette studiene. Klager mente at universitetet ikke hadde hjemmel til å begrense adgangen til enkelte deler av studiet når han ved opptak hadde fått studierett til hele studieprogrammet. Saken ble tatt opp med Kunnskapsdepartementet, som viste til at universitetene gjennom universitet- og høyskoleloven har fått delegert myndighet til å begrense adgangen til studier. Denne retten omfatter også retten til å begrense adgangen til deler av et studieprogram når ressurs- og kapasitetshensyn tilsier det. Ombudsmannen er enig i Kunnskapsdepartementets forståelse av regelverket, og betviler ikke universitetets vurdering av kapasitet- og ressurssituasjonen. Det er på denne bakgrunn ikke grunnlag for rettslige innvendinger mot universitetets klagevedtak.

Saken gjelder spørsmålet om et møte i bydel Vestre Aker i Oslo kommune i den innledende fasen av budsjettarbeidet var et møte i et folkevalgt organ i henhold til kommunelovens bestemmelser. Kommunen mente at møtet ikke var omfattet av møtebegrepet, blant annet fordi budsjettforhandlingene er en intern prosess som holdes lukket for allmennheten, at møtet var en uoffisiell orientering til de folkevalgte om effektiviseringsbehov av bydelsdriften, og at det ikke foregikk noen politisk debatt i møtet. Ombudsmannen er kommet til at møtet er omfattet av møtebegrepet i kommuneloven. Ombudsmannen mener møtets innhold, de folkevalgtes deltakelse og den store offentlige interessen knyttet til hvordan kommunen disponerer sine midler, tilsier at møtet var et møte i et folkevalgt organ. Budsjettmøtet skulle derfor i utgangspunktet vært åpent for allmennheten. Ombudsmannen ber kommunen merke seg dette for fremtiden.

En kommune hadde ansatt en skolefaglig ansvarlig uten at stillingen først ble kunngjort internt eller offentlig. Som begrunnelse for denne fremgangsmåten viste kommunen til planer om sammenslåing med nabokommunene. Kommunen mente at det i praksis ikke hadde skjedd en ansettelse i noen ledig stilling, men et samarbeid mellom disse kommunene. Samarbeidet ble likevel formalisert gjennom en avtale om ansettelse. Ombudsmannen uttalte at kommunens begrunnelse for ikke å kunngjøre stillingen som skolefaglig ansvarlig bygger på en uriktig rettslig forståelse. Stillingen skulle vært kunngjort internt. Om ingen interne hevdet å ha rett til stillingen, for eksempel gjennom fortrinnsrett, skulle den også vært kunngjort offentlig.

Saken gjelder ansettelse av politibetjent. Det var enighet om at klageren var formelt kvalifisert for stillingen. Året før hadde han hatt et hospiteringsopphold på samme sted i tilsvarende stilling. Han ble likevel ikke innkalt til intervju, og fikk opplyst at årsaken til dette var at han ikke ble vurdert som personlig egnet. I klagen til ombudsmannen viste kandidaten til at han ikke hadde mottatt negative tilbakemeldinger på sitt arbeid under hospiteringsperioden, men tvert imot en positiv skriftlig attest. I denne ble han beskrevet som egnet for stillingen. Klageren stilte seg derfor tvilende til om prosessen hadde gått riktig for seg. Selv om sakens dokumenter bekreftet at det hadde kommet negative tilbakemeldinger på kandidaten en stund etter at hospiteringen var avsluttet, fremgikk det like klart at nærmeste leder ikke hadde registrert noen problemer under selve hospiteringen og ga ham gode skussmål etter endt opphold. Spørsmålet om klageren var personlig egnet, fremsto som for usikkert til at det kunne konkluderes uten å kalle ham inn til en nærmere samtale om de negative forholdene som hadde kommet frem i ettertid. Det er dermed en saksbehandlingsfeil at spørsmålet om personlig egnethet ikke ble nærmere utredet.

Saken gjelder to vedtak fattet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus om tvangsmedisinering. Det mest sentrale i saken er Fylkesmannens forståelse og anvendelse av psykisk helsevernlovens krav om at tvangsmedisinering bare kan igangsettes og gjennomføres når det med «stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen». Kravet til stor sannsynlighet innebærer – i motsetning til det som er lagt til grunn av Fylkesmannen – at det kreves mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for tilstrekkelig positiv effekt. Kravet knytter seg til den enkelte pasient og ikke til en gruppe pasienter. Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige. Psykisk helsevernloven § 4-4 gir ikke hjemmel til å «forsøke» eller «prøve ut» tvangsmedisinering med antipsykotika, med mindre kravet til «stor sannsynlighet» for tilstrekkelig positiv effekt er oppfylt. Videre har Fylkesmannen brutt utredningsplikten i forvaltningsloven § 17, jf. § 33, ved at overlegens nærmere forklaring både på hvorfor vesentlighetskriteriet og kravet om at de gunstige virkningene klart skal veie opp for ulempene, ikke ble etterspurt før Fylkesmannen fattet vedtak i saken. Fylkesmannens begrunnelse for at kravet om at den gunstige virkningen klart må oppveie ulempene ved behandlingen, er i strid med forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse. Fylkesmannen bes merke seg ombudsmannens syn på gjeldende rett, og legge denne til grunn ved behandlingen av fremtidige saker om tvangsmedisinering. Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren.

Saken gjelder Hedmark fylkeskommunes behandling av et busselskaps søknader om utvidelse av eksisterende løyve for persontransport med buss. Ombudsmannen er kommet til at fylkeskommunens saksbehandling var mangelfull på flere stadier av saken. Det er tvilsomt om fylkeskommunen har oppfylt sin plikt til å behandle busselskapets søknader, om enkeltvedtakene som er truffet er i tråd med de krav som stilles i forvaltningsloven, om saken er behandlet i førsteinstans eller som klagesak, og om saken er forberedt og avgjort uten ugrunnet opphold. Fylkeskommunen har heller ikke opplyst busselskapet om retten til å påklage enkeltvedtak. Fylkeskommunen er bedt om å merke seg dette for fremtidig behandling av søknader de mottar.