Saken gjelder ansettelse av fire operatører på en nødalarmeringssentral. Ingen av de ansatte oppfylte alle utdanningskravene i dimensjoneringsforskriften § 7-5. Ombudsmannen kom til at kravene om gjennomført yrkesutdanning som brannkonstabel og beredskapsutdanning trinn I eller tilsvarende må være oppfylt ved ansettelsen. Ingen av de ansatte oppfylte begge disse kravene, slik klageren gjorde. Ansettelsen er da i strid med dimensjoneringsforskriften.

Saken gjelder utlendingsmyndighetenes anvendelse av utlendingslovens regler for fastsettelse av alder når det grunn til tvil om utlendingen er barn eller voksen. Klageren kom fra Afghanistan til Norge og søkte om beskyttelse. Han mente han var 15 år gammel. Utlendingsdirektoratet (UDI) la vekt på aldersundersøkelsen og politiets uttalelser og kom til at klageren var ett år eldre enn han selv forklarte. Utlendingsnemnda (UNE) tiltrådte UDIs aldersvurdering. Etter at ombudsmannen stilte spørsmål ved de vurderingene som førte frem til UDIs aldersfastsettelse, vurderte UNE alle aldersopplysningene i saken på nytt. UNE kom da til at den alderen klageren selv hadde oppgitt skulle legges til grunn. Ombudsmannen har ingen innvendinger til UNEs forståelse og anvendelse av § 88 første ledd da de vurderte aldersopplysningene på nytt. Ombudsmannens alminnelige erfaring med denne sakstypen er likevel at lignende svakheter og feil som i det vedtaket UNE tiltrådte under den ordinære klagebehandlingen, ikke er uvanlig. Ombudsmannen ber derfor både UDI og UNE om å innskjerpe i sine organisasjoner de kravene som utlendingsloven § 88 første ledd stiller til utlendingsmyndighetenes vurderinger av aldersopplysningene i den enkelte sak. Ombudsmannen mener at aldersspørsmålet i klagers sak var et vesentlig tvilsspørsmål som skulle være avgjort av en nemndleder og to nemndmedlemmer etter hovedregelen i utlendingsloven § 78 første ledd. Utlendingsnemnda bes om å behandle saken på nytt.

To kommunale vedtak om tilbakebetaling av feilutbetalt produksjonstilskudd ble omgjort av Fylkesmannen etter «alminnelige forvaltningsrettslige regler», jf. forvaltningsloven § 35 siste ledd, fordi kommunen ikke hadde avkortet i klagers tilskudd og det heller ikke fremgikk av vedtakene at avkorting var vurdert. Landbruksdirektoratet stadfestet omgjøringsvedtaket etter klage, men på et annet hjemmelsgrunnlag. Direktoratet mente at vedtakene var ugyldige på grunn av saksbehandlingsfeil og rettsanvendelsesfeil, og dermed kunne omgjøres i medhold av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Ombudsmannen er kommet til at kommunens vedtak verken lider av saksbehandlingsfeil eller rettsanvendelsesfeil. Vedtakene må anses gyldige, og direktoratet hadde dermed ikke omgjøringsadgang etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Videre har direktoratet brutt de minimumskravene som må stilles til kontradiksjon, ved at klager ikke fikk anledning til å uttale seg om det nye hjemmelsgrunnlaget for omgjøring. Ombudsmannen ber om å bli holdt orientert om hvordan direktoratet følger opp saken videre.

Saken gjelder Skattedirektoratets vurdering av om ilagt tvangsmulkt skulle reduseres/frafalles etter skatteforvaltningsloven § 14-1 tredje ledd. Det er uomstridt at skattepliktige ikke mottok varsel og vedtak om tvangsmulkt ettersom det kom i retur til skattekontoret. Spørsmålet er hvilken betydning det har for helhetsvurderingen av om det foreligger et «særlig» tilfelle med adgang til reduksjon/frafall etter bestemmelsens tredje ledd. Ombudsmannen er kommet til at Skattedirektoratet, gjennom redegjørelsene hit, synes å ha en korrekt oppfatning av hvordan vurderingen skal foretas. Det foreligger imidlertid begrunnet tvil om denne forståelsen ble lagt til grunn i det aktuelle vedtaket. Tvilen skyldes enkelte formuleringer i vedtakets begrunnelse. På den bakgrunn bes Skattedirektoratet om å behandle klagen på nytt, og merke seg ombudsmannens påpekninger til fremtidige saker om tvangsmulkt.

Saken gjelder primært saksbehandlingstiden hos Utlendingsdirektoratet (UDI) ved behandlingen av en søknad om statsborgerskap. UDI visste alt da søknaden ble fremsatt i september 2005 at søkeren var en av flere som var under etterforskning som mistenkt for å ha deltatt i folkemordet i Rwanda i 1994. Søknaden ble derfor stilt i bero kort tid etter at den ble fremsatt. Siktelse mot søkeren ble tatt ut i august 2012. I Rwanda ble tiltale mot ham tatt ut i august 2013. Da ble søker begjært utlevert dit. Utleveringssaken er per dags dato ikke endelig avgjort. Basert på disse saksopplysningene har ombudsmannen ikke rettslige innvendinger til at statsborgersaken fortsatt er stilt i bero i påvente av endelig avgjørelse i utleveringssaken. Ombudsmannen mener at klager frem til våren 2008 ikke ble tilstrekkelig orientert om hvorfor ingenting skjedde med søknaden, men har ikke rettslige innvendinger til UDIs oppfatning om at det fra desember 2008 var unødvendig å gi klager ytterligere informasjon om status og forsinkelser i statsborgersaken. UDI har erkjent og beklaget at begjæring om partsinnsyn ikke ble besvart i tråd med forvaltningsloven § 11 a annet ledd. Slik den saken trakk ut i tid, skulle UDI både ha sendt foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger.

Saken gjelder tolkningen av forvaltningsloven § 9 andre ledd om overføring av en sak til sideordnet eller overordnet forvaltningsorgan ved inhabilitet. Barnevernlederen i en kommune anmodet om overføring av en barnevernssak til en annen kommune fordi hun anså hele tjenesten som inhabil. Fylkesmannen avslo anmodningen etter å ha kommet til at det ikke var grunnlag for å konstatere inhabilitet etter loven. Klageren som hadde fremsatt inhabilitetsinnsigelsen, reiste spørsmål om Fylkesmannen hadde kompetanse til å sette barnevernlederens habilitetsvurdering til side. Ombudsmannen er, under tvil, kommet til at det ikke er grunnlag for å kritisere Fylkesmannen for å ha foretatt en selvstendig prøving av om habilitetsvilkåret etter forvaltningsloven § 9 første ledd er oppfylt i saken om overføring etter andre ledd. Det rettslige grunnlaget for Fylkesmannens kompetanse til å se bort fra kommunale tjenestemenns konklusjon om inhabilitet etter forvaltningsloven § 8 i en slik sak er imidlertid uklart, og regelverket kan med fordel presiseres. Etter ombudsmannens syn er ikke Fylkesmannens vurdering av habilitetsspørsmålet i en sak om overføring bindende for kommunens tjenestemenn, som selv tar stilling til habiliteten etter § 8. Kommunen kan derfor fastholde at barnevernlederen og hennes underordnede er inhabile, hvis barnevernlederen fortsatt mener at dette er riktig. Saken må da behandles av en overordnet tjenestemann eller en oppnevnt stedfortreder. Fylkesmannen skulle ikke ha formulert konklusjonen i avslaget om overføring slik at den fremsto som en bindende avgjørelse om kommunens habilitet. Ombudsmannen ber Fylkesmannen klargjøre overfor kommunen og klager at Fylkesmannens syn på habilitetsspørsmålet i en sak om overføring ikke er bindende for kommunen. Fylkesmannen bes også rette seg etter merknadene i denne uttalelsen ved behandlingen av fremtidige saker om overføring etter forvaltningsloven § 9 andre ledd.

Statsministerens kontor avslo en begjæring om innsyn i en e-post som gjaldt håndteringen av en pressehenvendelse om finansministerens private leiekontrakter. E-posten var sendt fra en statssekretær i Finansdepartementet til en statssekretær ved Statsministerens kontor. Spørsmålet i saken er om e-posten er et saksdokument for organet, og derved underlagt lovens regler om innsyn. Ombudsmannen er kommet til at e-posten er et saksdokument for Statsministerens kontor, jf. offentleglova §§ 3 og 4. Den er derved omfattet av lovens regler om innsynsrett. Statsministerens kontor bes på denne bakgrunn om å behandle innsynsbegjæringen på nytt.

Saken gjelder dispensasjon fra byggegrensen i kommuneplanens arealdel for riving og oppføring av enebolig på en eiendom i strandkanten. Fylkesmannen i Telemark kom til at Bamble kommunes vedtak led av mangler, men at disse var reparert ved Fylkesmannens klagebehandling. Fylkesmannen vurderte og innvilget dispensasjon fra byggeforbudet i plan- og bygningsloven § 1-8 annet ledd, uten at det var søkt om dispensasjon og uten at berørte parter var varslet. Ombudsmannen er kommet til at Fylkesmannens klagevedtak er beheftet med flere feil. Det var ikke sendt inn en grunngitt dispensasjonssøknad og verken kommunen eller Fylkesmannen hadde da hjemmel til å gi dispensasjon. Videre skulle berørte naboer og sektormyndigheter vært varslet, og varselet skulle angitt den bestemmelsen det var aktuelt å dispensere fra. Kommunen vurderte dispensasjon etter feil bestemmelse. Ombudsmannen kan ikke se at Fylkesmannen har reparert tidligere feil. Fylkesmannen bes om å vurdere saken på nytt.

Et foreldrepar søkte kommunen om utsatt skolestart for sin sønn. Søknaden ble innvilget, og gutten ble samtidig tildelt plass i en annen barnehage enn der han frem til da hadde hatt barnehageplass. Det var ikke søkt om fortsatt plass i hans daværende barnehage. Foreldrene mente at behovet for utsatt skolestart nettopp var knyttet til at han skulle fortsette i barnehagen med de trygge rammene han var vant til der. I klagen til ombudsmannen ble det anført at kommunen ikke kunne legge ansvaret for den oppståtte situasjonen på foreldrene, og at hensynet til barnets beste ikke var vektlagt i tilstrekkelig grad. Ombudsmannen finner ikke grunnlag for utelukkende å legge ansvaret på kommunen for at gutten ikke fikk fortsette i den samme barnehagen, og har ikke innvendinger mot utfallet av barnets beste-vurderingen. Kommunen er bedt om å sørge for å behandle fremtidige søknader om utsatt skolestart innen de oppgitte frister, og synliggjøre vurderingen av barnets beste i vedtakene. Fra 1. januar 2019 fikk gutten plass i den ønskede barnehagen.

Saken gjelder krav om dekning av sakskostnader for arbeid som ble utført i forbindelse med Utlendingsdirektoratets fornyede behandling av en søknad om midlertidig oppholdstillatelse. Direktoratet avslo i første omgang søknaden om oppholdstillatelse, fordi søkeren ikke fylte vilkårene for å søke fra Norge. Utlendingsnemnda opphevet direktoratets vedtak, og ved direktoratets fornyede behandling fikk søkeren en begrenset midlertidig oppholdstillatelse. Direktoratet og nemnda avslo søkerens krav om dekning av kostnader for arbeid som hans advokat hadde utført i forbindelse med direktoratets fornyede behandling. Ombudsmannen er kommet til at Utlendingsdirektoratets andre vedtak om innvilgelse av søknaden om oppholdstillatelse endret direktoratets første vedtak til partens gunst, jf. forvaltningsloven § 36 første ledd. Parten oppnådde her en bedret rettsstilling sammenlignet med avslaget i direktoratets første vedtak. Det er uten betydning at Utlendingsdirektoratet ikke hadde vurdert alle lovens vilkår for oppholdstillatelse i sin første behandling, og at parten hadde rett til å få dekket nødvendige sakskostnader i forbindelse med nemndas opphevelse.