Saken gjelder hvorvidt Helfos håndtering av en henvendelse om trekking av en klage, har vært i tråd med lovfestede og ulovfestede krav til saksbehandlingen. Sivilombudsmannen mener at omstendighetene ved selve tilbaketrekkingen og påfølgende henvendelser fra klageren skulle ha ført til en raskere tilbakemelding fra Helfo enn det som var tilfelle i saken. Det foreligger brudd på veiledningsplikten og de ulovfestede kravene til forsvarlig saksbehandling. Helfo bes om å realitetsbehandle klagen.

Sivilombudsmannen har undersøkt saksbehandlingstiden i saker om frivillig medlemskap i folketrygden. Arbeids- og sosialdepartementet svarte ombudsmannen i brev 28. november 2019.

Saken gjelder X kommunes ansettelse av fløytelærer i kulturskolen. Klageren mente seg forbigått blant annet ved at den som ble ansatt, hadde mindre utdannelse og erfaring enn henne selv. Ombudsmannen er kommet til at det er tvil om kommunen ansatte den personen som var best kvalifisert sett hen til utdanning og erfaring. Gjennomgangen av saken her avdekket også at personen som ble ansatt, ikke oppfylte utlysningstekstens kvalifikasjonskrav, og at kommunen dermed brøt kvalifikasjonsprinsippet. Videre har ombudsmannen funnet grunn til å kommentere kommunens rutiner for skriftlighet under ansettelsesprosessen.

Saken gjelder et tilbakekall av førerett i 2018. Klager var i 2015 domfelt for kjøring i 2014 med 0,43 i promille. I 2014 hadde klager i tillegg begått narkotikaovertredelser som han ble domfelt for i 2016, og også blitt anmeldt for andre forhold, hvorav de fleste – bl.a. en legemsfornærmelse – ble senere henlagt. I 2017 hadde klager igjen begått lovbrudd, i hovedsak narkotikaovertredelser for å tjene penger, som med ett unntak ble erkjent av klager. I Politidirektoratets vedtak ble tilbakekallet i det vesentlige begrunnet med at samlet sett gjorde ovennevnte forhold at klager ikke oppfylte vandelskravet i vegtrafikkloven § 34 femte ledd, og at hensynet til trafikksikkerheten gjorde tilbakekallet nødvendig. Ombudsmannen mener at vandelskravet i § 34 femte ledd forutsetter en mer målrettet skikkethetsvurdering enn den Politidirektoratet la til grunn i sitt vedtak. Vurderingstema er om førerettinnehavers vandel gir berettiget grunn til å frykte at han ikke vil ferdes i trafikken med tilstrekkelig hensynsfullhet og aktsomhet, ikke hans vandel rent generelt. Direktoratets vedtak bygger derfor på feil forståelse og anvendelse av § 34 femte ledd, og fremstår følgelig som ugyldig. Ombudsmannen ber direktoratet behandle saken på nytt snarest mulig.

Etter forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2018 – 2019 § 39-4 skal foreldrestipend regnes ut fra den maksimale summen søkeren har krav på, og det er «studiebelastningen i opptjeningsperioden som legges til grunn». Spørsmålet er hvordan begrepet «studiebelastning» skal forstås ved beregningen av foreldrestipend til en person med varierende studiebelastning i opptjeningsperioden. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil, jf. sivilombudsmannsloven § 10 annet ledd, til å runde ned reell studiebelastning under gjennomsnittsberegningen av studiebelastningen. Lånekassen må ta opp klagerens sak til ny behandling. I tillegg bør gjeldende forvaltningspraksis med nedrundingen i tilfelle klargjøres og forankres i en forskriftsbestemmelse.

Saken gjelder krav om innsyn i driftsmeldinger om Bodø kommunes IT-system. Kommunen avslo kravet med henvisning til at dokumentene ikke var saksdokumenter etter offentleglova § 4. Fylkesmannen i Nordland stadfestet kommunens avslag, uten å ha tilgang til dokumentene det var bedt om innsyn i. Ombudsmannen er kommet til at det er begrunnet tvil om hvorvidt saken var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen. For å kunne ta stilling til innsynskravet må Fylkesmannen som klageinstans gjennomgå og vurdere dokumentene kravet gjelder. Fylkesmannen kan ikke bygge vurderingen på underinstansens redegjørelse. Videre mener ombudsmannen at dokumentene vanskelig kan unntas som organinterne dokumenter. Ombudsmannen ber Fylkesmannen vurdere saken på nytt.

Saken gjelder krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger fra Oslo kommunes arkiv- og saksbehandlingssystemer. Oslo kommune og Fylkesmannen i Oslo og Viken avslo innsynskravet hovedsakelig fordi kommunen selv ikke har tilgang til nødvendige eksportverktøy, og sammenstillingen derfor må bestilles fra systemleverandørene. På den bakgrunn mente Fylkesmannen at den etterspurte sammenstillingen ikke kan etableres med «enkle framgangsmåtar», jf. offentleglova § 9. Ombudsmannen er kommet til at det knytter seg begrunnet tvil til om innsynskravet kan avslås fordi sammenstillingen må bestilles fra leverandørene av kommunens IKT-systemer. Ombudsmannen ber Fylkesmannen om å vurdere innsynskravet på nytt.

Saken gjelder ansettelse av tolk/språkhjelp i arabisk i X kommune. Ombudsmannen mener at kommunens manglende skriftlige nedtegnelser i ansettelsessaken er i strid med ulovfestede krav til forsvarlig saksbehandling. Det er derfor nødvendig at kommunen gjennomgår sitt ansettelsesreglement og tilhørende praksis for å bringe det i samsvar med kravene som stilles til en forsvarlig ansettelsesprosess. Slik saken i etterkant er blitt opplyst for ombudsmannen, er det ikke grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot selve kvalifikasjonsvurderingen kommunen foretok.

Saken gjelder Oslo statsadvokatembeters begrunnelse for å opprettholde Oslo politidistrikts beslutning om å henlegge en etterforskningssak på grunn av ukjent gjerningsmann. Ombudsmannen mener at det er tvilsomt om henleggelseskoden kan være riktig og i samsvar med den reelle begrunnelsen for henleggelsesbeslutningen. Statsadvokatembetet burde uansett gitt en begrunnelse som gjorde det mulig for fornærmede å forstå grunnlaget for henleggelsen. Ombudsmannen ber Oslo statsadvokatembeter behandle klagen på nytt og oversende en kopi av avgjørelsen til ombudsmannen. For det tilfellet at klagen ikke tas til følge, ber ombudsmannen om at avgjørelsen begrunnes i tråd med de kravene som følger av god forvaltningsskikk/god påtalepraksis. Ombudsmannen ber Oslo statsadvokatembete påse at fremtidige avgjørelser om henleggelse også blir begrunnet i tråd med disse kravene.

I forbindelse med en konsultasjon hos fastlegen ble en pasient – mot sin vilje, og med politiets bistand – brakt til sykehuset for tvungen observasjon etter psykisk helsevernloven. Han ble utskrevet fra sykehuset dagen etter, blant annet fordi den faglig ansvarlige konkluderte med at pasienten ikke hadde en alvorlig sinnslidelse. Pasienten klaget til Fylkesmannen over at fastlegen og kommuneoverlegen urettmessig fikk utsatt pasienten for tvang. Ombudsmannssaken gjelder Fylkesmannens behandling av klagen på fastlegen og kommuneoverlegen. Det skriftlige materialet som Fylkesmannen har vist til vedrørende fastlegen, etterlater tvil om hvorvidt fastlegen overhodet har foretatt en nærmere vurdering opp mot vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannen burde – som et minimum – innhentet en redegjørelse fra fastlegen om hvorvidt – og eventuelt hvordan – han hadde vurdert vilkåret om «alvorlig sinnslidelse». Fylkesmannens saksutredning fremstår ikke på dette punktet som forsvarlig. Begrunnelsen i Fylkesmannens avgjørelse reiser også begrunnet tvil om hvorvidt Fylkesmannen har tatt riktig rettslig utgangspunkt ved sin vurdering. Når det gjelder klagen på kommuneoverlegen, burde klageren fått en begrunnet underretning om utfallet av klagebehandlingen. Under enhver omstendighet skulle avgjørelsen om å avslutte behandlingen av klagesaken mot kommuneoverlegen, og hovedpunktene i vurderingene som lå til grunn for denne, vært nedtegnet internt hos Fylkesmannen. Fylkesmannens saksbehandling oppfyller ikke de krav som følger av pasient- og brukerettighetsloven, forvaltningsloven § 11 a og ulovfestede normer for god forvaltningsskikk. Slik saken står for ombudsmannen, synes det heller ikke å ha vært tilstrekkelig grunnlag for Fylkesmannen til å vurdere om kommuneoverlegens håndtering av saken var i tråd med regelverket. Fylkesmannen bes om å behandle klagesakene mot på fastlegen og kommuneoverlegen på nytt.