Saken gjelder lang saksbehandlingstid hos Norges Vassdrags- og energidirektorat i forbindelse med regulering av Randsfjorden. Da det ble fastsatt et midlertidig manøvrerings-reglement i 1995, ble det stilt krav om at reglementet skulle tas opp til ny vurdering etter en driftstid på fem år, det vil si i 2000. Etter 22 år er endelig manøvrerings¬reglement fortsatt ikke fastsatt. Ombudet er kommet til at NVEs saksbehandlingstid ikke er i samsvar med kravet i forvaltningsloven § 11a første ledd om at saken skal forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Selv om NVE må prioritere mer presserende saker, og konsekvensene av den lange saksbehandlings¬tiden trolig ikke er så omfattende, må NVE snarest bidra til å oppfylle kravet om et endelig manøvreringsreglement. Ombudet ber om tilbakemelding innen tre uker på når NVE forventer å sende saken til Olje- og energidepartementet for avgjørelse.

Saken gjelder klage på en byggetillatelse som var gitt uten at den aktuelle tomten var regulert, og uten at det var gitt bestemmelser om grad av utnytting eller annen angivelse av utbyggingsvolum i kommuneplanen. Hovedspørsmålet er om pbl. § 11-10 nr. 1 må forstås slik at det i utgangspunktet gjelder et krav om reguleringsplan for å kunne bygge i byggeområder, og at unntak fra plankravet forutsetter at det er gitt bestemmelse om dette i kommuneplanen, i medhold av pbl. § 11-10 nr. 1. Videre reiser saken spørsmål om sammenhengen mellom bestemmelsen i pbl. § 11-10 nr. 1 og bestemmelsene i pbl. §§ 12-1 tredje ledd og 11-9 nr. 1. Ombudet undersøkte saken med Kommunal- og distriktsdepartementet. Ombudet er kommet til at det ikke gjelder et generelt krav om reguleringsplan for bygging i byggeområder, utover tilfellene som omfattes av pbl. § 12-1 tredje ledd. Ombudet legger videre til grunn at pbl. § 11-10 nr. 1 ikke setter materielle begrensninger for kommunens adgang til å avgrense rekkevidden av plankrav oppstilt i kommuneplan, jf. pbl. § 11-9 nr. 1. Ordlyden i § 11-10 nr. 1 kan heller ikke forstås som et uttrykk for at det gjelder minimumskrav om at bestemte forhold må være avklart i kommuneplanen for at det skal være anledning til å bygge direkte etter denne. Ombudet har på bakgrunn av dette ikke innvendinger mot at Fylkesmannen i Oslo og Viken, nå Statsforvalteren i Oslo og Viken, stadfestet byggetillatelsen uten at den aktuelle tomten var regulert, og uten at det var gitt bestemmelser om grad av utnytting eller annen angivelse av utbyggingsvolum i kommuneplanen.

Saken gjelder offentlig søkerliste til stillingen som direktør for Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten. Navnene til fire søkere ble unntatt offentlighet. Helse- og omsorgsdepartementet begrunnet dette med at disse søkerne på søknadstidspunktet ledet arbeidsplasser i omstillings- eller omorganiseringsprosesser. Ombudet er kommet til at departementets begrunnelse for å unnta navnene fra den offentlige søkerlisten ikke er tilstrekkelig, jf. offentleglova § 25. Videre har ombudet kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 17 og at departementet ikke har foretatt en tilstrekkelig merinnsynsvurdering etter offentleglova § 11. Det kreves særlige grunner for å unnta en søker fra søkerlisten til en lederstilling. Det må foretas en konkret avveiing av behovet for unntak opp mot behovet for offentlighet for den enkelte søker. I denne saken har departementet ikke i tilstrekkelig grad konkretisert de særlige grunnene som kan begrunne unntak fra den offentlige søkerlisten eller vurdert momentene som taler for offentlighet.

Saken gjelder en søknad etter markaloven om oppføring av ti boliger på Brenna i Sørkedalen. Statsforvalteren i Oslo og Viken behandlet søknaden etter den forenklede prosessen som fremgår av markaloven § 14 annet ledd, og viste til at Klima- og miljødepartementet tidligere hadde vurdert tiltakene opp mot markalovens formål da det stadfestet kommuneplanen. Departementets stadfesting av kommuneplanen ble behandlet av ombudet i uttalelse 15. november 2021 (SOM-2021-1831). Ombudet er kommet til at søknader om tillatelse til bolig- eller fritidsbebyggelse i Marka skal behandles etter markaloven § 14 første ledd, selv om tiltaket er i samsvar med en kommunal plan etter plan- og bygningsloven. Forvaltningen må dermed vurdere om fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, naturmiljøet eller de allmenne interesser for øvrig. I en slik vurdering må forvaltningen bygge på den kommunale planen om de forhold som er klarlagt og vurdert under planbehandlingen uten at det senere er kommet til nye opplysninger av vesentlig betydning. På bakgrunn av dette ber ombudet Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder hvem som er rett mottaker av eiendomsskatteseddelen i et tilfelle der faktisk eier av eiendommen er en annen enn den som har grunnbokshjemmelen. Ombudets undersøkelser avdekket at en kommune har sendt eiendomsskatteseddelen til feil person. Kommunen har erkjent at det er den reelle eieren, og ikke den som er hjemmelshaver i grunnboken, som er debitor for eiendomsskatten. Når kommunen kjenner til det reelle eierforholdet, skal skatteseddelen sendes eier og ikke til hjemmelshaver. Kommunen har opplyst at de i fremtiden ikke vil sende eiendomsskatteseddelen til klageren, men til den reelle eieren.

Saken gjelder Statsforvalteren i Vestlands avgjørelse om utmåling av omsorgsstønad, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 3. Klagerens ektefelle var avhengig av tett oppfølging hele døgnet og hadde rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a annet ledd. Både klageren og ektefellen mottok også andre helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Ombudet mente at det i en klagesak som gjelder omfang av omsorgsstønad må vurderes om tjenestetilbudet – som helhet – er på et forsvarlig nivå, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Det fremgikk ikke av Statsforvalterens avgjørelse at de hadde foretatt en slik vurdering. Om tjenestetilbudet har et forsvarlig omfang og oppfyller minstekravet til nødvendige helse- og omsorgstjenester hører til rettsanvendelsen. Dette kan – og skal – Statsforvalteren prøve fullt ut. Omfanget av tilbudet utover et forsvarlig minstenivå, hører derimot til kommunens frie skjønn. Ombudet mente videre at det var begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst og bygget på riktig faktum. Det var ikke konkretisert hva slags og hvor mange timer særlig tyngende omsorgsarbeid klageren ytet per dag/uke basert på ektefellens hjelpebehov. På denne bakgrunn ba ombudet Statsforvalteren behandle saken på nytt.

Saken gjelder Sør-Aurdal kommunes behandling av en klage på gebyr for tilkobling til et kommunalt vann- og avløpsanlegg. På grunnlag av det kommunale gebyrregulativet, sendte kommunen en faktura for tilkobling av et nybygg til det kommunale vann- og avløpsanlegget. Utbyggeren mente at gebyret var for høyt og sendte en klage på fakturaen til kommunen. Kommunen sendte et svarbrev til klageren, der de opplyste at gebyrfastsettelsen ikke var et enkeltvedtak som kunne påklages, og at de derfor avviste klagen. Kommunen har feilaktig lagt til grunn at dette svarbrevet kun var et informasjonsbrev. Ombudet mener at brevet er et enkeltvedtak om avvisning som kan påklages, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Kommunen skulle derfor opplyst om klageadgangen i underretningen om avvisningsvedtaket. Kommunen kunne ikke avslutte saken uten å opplyse om adgangen til å påklage kommunens avvisningsvedtak og uten å avklare med klageren om han påklaget avvisningsvedtaket. Ombudet ber kommunen om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder tolkning av en reguleringsplan. Spørsmålet er om reguleringsplanen inneholder en bestemmelse om rettslig bindende tomtegrenser, slik at opprettelse av ny grunneiendom i planområdet er forbudt. Fylkesmannen i Oslo og Viken, nå Statsforvalteren i Oslo og Viken, opprettholdt Asker kommunes avslag på søknad om opprettelse av ny grunneiendom av to eiendommer, og mente at tomtegrensene i plankartet var gjort rettslig bindende. Ombudet er kommet til at reguleringsplanen ikke inneholder en bestemmelse om at de inntegnede tomtegrensene i plankartet er rettslig bindende. Verken planens ordlyd, symboler, tegnforklaringer, forarbeider eller sammenhengen med øvrige bestemmelser taler klart nok i retning av juridisk bindende tomtegrenser til å oppfylle legalitetsprinsippets krav om tilstrekkelig klar hjemmel for inngrep i borgernes eierrådighet. Kommunen og Statsforvalteren hadde derfor ikke hjemmel til å avslå søknaden om opprettelse av ny grunneiendom med den begrunnelsen som var gitt. Ombudet ber om at Statsforvalteren behandler saken på nytt.

Saken gjelder spørsmål om en avtale mellom en skrivetolk og Nav var en arbeidsavtale eller en oppdragsavtale, og om skrivetolken hadde krav på å få utbetalt feriepenger for det arbeidet han hadde gjort for Nav innenfor rammene av avtalen. Etter en samlet vurdering har Sivilombudet kommet til at avtalen mellom klager og Nav, som gjaldt perioden 2. januar til 14. juni 2019, var å anse som en arbeidsavtale, ikke en oppdragsavtale. Tolken hadde krav på å få utbetalt feriepenger for utført arbeid innenfor rammene av denne avtalen. Sivilombudet ber om at Nav foretar en fornyet vurdering av saken.

Saken gjelder kriminalomsorgens avgjørelse om å nekte en innsatt å ringe sin samboer som var varetektsfengslet i et annet fengsel. Kriminalomsorgen viste til at samtalene måtte kontrolleres på grunn av sikkerhetshensyn, men at kontroll ikke var mulig fordi begge fengslene benyttet WIND-systemet som telefoniløsning. Samtalene ble derfor nektet. Etter ombudets syn foreligger det begrunnet tvil om kontroll av samtalene var umulig. Når samtalen er av stor betydning for den innsatte, og ønsket om å ringe strekker seg over flere måneder, må kriminalomsorgen undersøke nærmere om det er mulig å finne en alternativ løsning for at samtalene kan gjennomføres, samtidig som sikkerhetshensyn blir ivaretatt. Klageren er ikke lenger i fengsel, og det er derfor ikke behov for at vedtaket vurderes på nytt. Kriminalomsorgsdirektoratet har opplyst at de i samarbeid med WIND har fått på plass en ny løsning som gjør det mulig å sette opp og motta telefonsamtaler mellom fengsler. Løsningen ble tatt i bruk i januar 2022, og direktoratet opplyste at de følgelig vil endre praksis slik at innsatte som hovedregel skal kunne ringe nære pårørende i andre fengsler.