På bakgrunn av en utbredt og uklar forvaltningspraksis valgte ombudet av eget tiltak og på generelt grunnlag å undersøke et spørsmål knyttet til dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven § 19-2 med Kommunal- og distriktsdepartementet. Temaet for undersøkelsen var om forvaltningen, i vurderingen av om det skal gis dispensasjon til et konkret tiltak, kan legge vekt på hvilken betydning en innvilgelse vil kunne få for fremtidige dispensasjonsvurderinger, og i tilfelle hvilket vurderingstema i plan- og bygningsloven § 19-2 et slikt hensyn kan knyttes til. Ombudet kom til at risikoen for at en dispensasjon i en sak vil kunne forplikte bygningsmyndighetene i fremtidige saker er relevant i «kan»-vurderingen av om dispensasjon skal gis etter § 19-2 første ledd. Dette stiller seg annerledes ved vurderingen av om hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt og om fordelene ved dispensasjonen er klart større enn ulempene, jf. § 19-2 andre ledd. I denne vurderingen etter andre ledd er det på generelt grunnlag ikke relevant å legge vekt på at den aktuelle dispensasjonen som er til behandling kan påvirke fremtidige dispensasjonsvurderinger.

Saken gjelder klage fra søker til stilling som spesialsykepleier på X sykehus (X). Klageren mente hun var forbigått. Hun mente hun hadde fått opplyst at hun var vurdert som best kvalifisert. Likevel fikk hun ikke stillingen fordi hun hadde full stilling som fungerende varaordfører og derfor ikke kunne tiltre før i oktober 2023. Saken reiste spørsmål om arbeidsgivers adgang til å vektlegge tidspunkt for tiltredelse i en ansettelsesprosess, og videre om det har betydning at søkeren er forhindret i å tiltre innen rimelig tid fordi søkeren er folkevalgt. En arbeidsgiver har etter Sivilombudets syn adgang til å vektlegge tiltredelsestidspunktet som et moment i helhetsvurderingen ved en ansettelse. Kvalifikasjonsprinsippet vil imidlertid begrense vektleggingen av hensynet. Det gjelder også der søkeren er folkevalgt. Arbeidsmiljøloven og kommuneloven har bestemmelser om at arbeidsgiver må akseptere en arbeidstakers fravær som følge av plikter som folkevalgt. En tilsvarende plikt for arbeidsgiver ved ansettelser, er ikke lovregulert. Hensynene bak bestemmelsene om rett til fravær for å fylle plikter som folkevalgt, tilsier likevel at der årsaken til sen tiltredelse er plikter som folkevalgt, må det tas hensyn til i helhetsvurderingen. En plikt for arbeidsgiver til å se helt bort fra mulig tidspunkt for tiltredelse der årsaken er plikter som folkevalgt, må etter ombudets syn ha en klarere rettslig forankring. I denne saken kunne ikke søkeren tiltre før etter 1 år og 8 måneder. Slik sykehuset her har begrunnet behovet for raskere tiltredelse, har ombudet ikke funnet grunn til å kritisere sykehusets avgjørelse.

Saken gjelder en kommunes ansettelse av SFO-leder. Ombudet har kommet til at det er gjort flere feil ved ansettelsen. Klageren hadde tidligere vært ansatt som lærer i kommunen. På grunn av kommunens kjennskap til klageren, ble hun ikke innkalt til intervju, men innstilt som nummer to av to søkere. Ombudet mener kommunen skulle ha kalt inn klageren til intervju, selv om hun tidligere hadde vært ansatt i kommunen. Hun som ble ansatt, oppfylte dessuten ikke kravet til utdanning i utlysningsteksten.

Saken gjelder en kommunes avslag på en søknad om fornyelse av parkeringstillatelse for forflytningshemmede. Vilkårene for innvilgelse av parkeringstillatelse er at søkeren må ha «store vansker med å bevege seg over noen lengde» og ha et «særlig behov» for parkeringstillatelse i forbindelse med «bosted, arbeid og/eller annen aktivitet». Kommunen la under tvil til grunn at klageren hadde tilstrekkelig omfattende bevegelsesvansker, men fant at hun ikke hadde et «særlig behov» for parkeringstillatelse. Det ble vist til klageren ikke hadde vist til behov knyttet til arbeid og bosted, og at det skulle mer til for å få parkeringstillatelse i slike tilfeller. Etter ombudets syn, gir ikke regelverket for parkeringstillatelser anledning til å differensiere mellom behov knyttet til bosted og arbeid og andre aktiviteter på generelt grunnlag. Det er derfor uklart om kommunen har anvendt regelverket for parkeringstillatelser riktig i denne saken. Fra kommunens begrunnelse er det også uklart om kommunens endrede vurdering av klagers behov stammet fra en innstramming av praksis. Kommunens begrunnelse burde videre i større grad inneholdt vurderinger av mulige alternativer til parkeringslettelser for klager. Kommunen ved klagenemnda bes behandle saken på nytt innen 1. desember 2022.

Saken gjaldt hvilke krav til medvirkning som gjelder når et reguleringsplanforslag endres etter at planforslaget har vært ute på høring og vært lagt ut til offentlig ettersyn. Da et forslag til reguleringsplan for en skytebane var på høring og offentlig ettersyn høsten 2019, la planforslaget med tilhørende planbeskrivelse opp til at det fortsatt bare var skytterlaget som skulle bruke banen. Øst politidistrikt kontaktet kommunen våren 2020 med ønske om å benytte banen til pistolskytetrening. Planforslaget med planbeskrivelsen ble endret, og det endrede forslaget ble vedtatt i november 2020, uten medvirkning om endringene. Endringen i planbeskrivelsen innebar blant annet at anslått skyteaktivitet økte fra omtrent 65 000 til 365 000 skudd i året. Statsforvalteren i Oslo og Viken mente at planforslaget med fordel kunne vært sendt på begrenset høring til berørte parter, men at en eventuell saksbehandlingsfeil uansett ikke hadde virket bestemmende på vedtakets innhold. Ombudet kom til at endringene som ble gjort i alle fall berørte klagerne og andre omkringliggende eiendommer i slik utstrekning at de skulle fått anledning til å uttale seg om den betydelige økningen i antatt skyteaktivitet. Ombudet var videre i tvil om også andre interesser skulle fått medvirke, og ba Statsforvalteren vurdere dette nærmere. Ombudet mente det var en «ikke helt fjerntliggende mulighet» for at planvedtaket ville fått et annet innhold dersom det var sørget for tilstrekkelig medvirkning, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Ombudet ba derfor Statsforvalteren gjøre en ny vurdering av planvedtakets gyldighet.

Saken gjelder innsyn i dokumenter om salg/oppkjøp av Bergen Engines AS sendt mellom departementer. Utenriksdepartementet avslo innsynskravene fra en journalist i noen av dokumentene med hjemmel i offentleglova § 14 første ledd fordi de var interne dokumenter for regjeringen som kollegium. Sivilombudet har kommet til at Utenriksdepartementet har lagt en for vid forståelse til grunn for hva som inngår i regjeringen som kollegiums interne dokumenter og som derved kan unntas offentlighet med hjemmel i offentleglova § 14 første ledd. Enkelte av dokumentene knytter seg ikke innholdsmessig i tilstrekkelig grad til felles forarbeid for regjeringsnotater og regjeringskonferanser. Det var også begrunnet tvil om departementet hadde hjemmel til å unnta enkelte andre dokumenter som interne sett hen til det tidspunktet de var sendt til Justisdepartementet. Ombudet har bedt Utenriksdepartementet om å behandle flere innsynskrav på nytt og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen. Ombudet har også hatt merknader til sladdingen i svarbrev til ombudet, saksbehandlingstiden og angivelse av konkret unntaksbestemmelse i avslag på innsyn.

Saken gjelder vedtak av en kommuneplan for Brønnøy kommune. Statsforvalteren i Nordland fremmet innsigelse til nye akvakulturområder i planen. Etter Statsforvalterens syn var det ikke forsvarlig å åpne for mer oppdrett i fjordene, av hensyn til villaks- og sjøørretbestanden. Kommunal- og distriktsdepartementet godkjente akvakulturområdene, men presiserte i vedtaket at miljøvirkningene av områdene ikke var «realitetsvurdert». Dette skulle ifølge departementet gjøres i behandlingen av lokalitetssøknader etter akvakulturloven. Ombudet kom til at departementet ikke hadde gjort en slik vurdering av Statsforvalterens innsigelse som kreves etter plan- og bygningsloven § 11-16. Det fremgikk heller ikke av vedtaket at departementet hadde vurdert arealdisponeringen i lys av prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12, slik naturmangfoldloven krever, jf. § 7. Etter ombudets syn kunne det ikke utelukkes at manglene hadde hatt innvirkning på resultatet, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjelder vedtak av en kommunedelplan for havbruk i Alver, tidligere Meland, kommune. Statsforvalteren i Vestland meldte innsigelse til planen. Etter Statsforvalterens syn var det ikke gjort en tilstrekkelig vurdering av hvordan akvakulturområdene i planen ville kunne påvirke villaks- og sjøørretbestanden i fjordområdene. Kommunal- og distriktsdepartementet godkjente planen, under henvisning til at det ville bli gjort mer detaljerte miljøvurderinger ved den enkelte lokalitetssøknad. Ombudet kom til at det var begrunnet tvil ved om kunnskapsgrunnlaget som lå til grunn for reguleringen av de aktuelle områdene til akvakultur, var i tråd med kravene som følger av konsekvensutredningsforskriften. Ombudet mente videre at det var tvilsomt om departementet hadde gjort en slik vurdering av om de aktuelle områdene var egnet for arealformålet som forskriften og plan- og bygningsloven legger opp til. Dermed kunne ombudet heller ikke se at departementet hadde vurdert Statsforvalterens innsigelse på en slik måte som kreves etter pbl. § 11-16. Etter ombudets syn hadde departementet heller ikke gjort en tilstrekkelig vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12, jf. § 7. Etter ombudets syn kunne det ikke utelukkes at manglene hadde hatt innvirkning på resultatet, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Ombudet ber departementet vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt klagenemnda i X kommunes vedtak om tildeling av avtalehjemmel for fysioterapeut. Klagerens advokat gjorde gjeldende at driftsavtalen ikke var tildelt den best kvalifiserte søkeren, at begrunnelsen var mangelfull og at det forelå brudd på habilitetsregelen i kommuneloven § 13-3 annet ledd. Ombudet er kommet til klagenemnda hadde en plikt til å foreta en selvstendig vurdering av hvilken søker som var best kvalifisert til driftsavtalen når klageren hadde reist innvendinger mot underinstansens vurderinger i klagen. Det fremgikk ikke av klagenemndas begrunnelse at nemnda hadde foretatt en slik vurdering. Ombudet mente imidlertid at det ikke forelå brudd på habilitetsregelen i kommuneloven § 13-3 annet ledd.

Saken gjaldt lukkingen av deler av et styremøte i Helse Nord RHF. I forbindelse med at habiliteten til et av styremedlemmene skulle vurderes, vedtok styret at dørene til møtet skulle lukkes av personvernhensyn. Helseforetaket viste i etterkant til at det ved habilitetsvurderinger vil kunne være nødvendig å trekke inn sider ved medlemmets person mv., noe som tilsa at denne delen av møtet måtte lukkes av personvernhensyn. Ombudet kom til at det var begrunnet tvil om vilkårene for å lukke deler av møtet var oppfylt. Videre kom ombudet til at helseforetaket la til grunn en for lav terskel ved vurderingen av om det forelå et reelt og saklig behov for lukking, samt at det forelå en mangelfull redegjørelse for avveiingen av relevante hensyn som talte for og imot lukking av møtet.