En innsatt – som soner to brasilianske dommer i Norge etter soningsoverføring – fikk avslag på søknad om prøveløslatelse etter halv tid fordi kriminalomsorgen vurderte at vilkåret om «særlige grunner» ikke var oppfylt, jf. straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd. Sivilombudet uttalte at det fremsto uklart om kriminalomsorgen hadde foretatt en helhetsvurdering av saken, herunder hvilke momenter som var vurdert og hvordan disse var vektlagt i saken. Vedtaket var også mangelfullt begrunnet. På denne bakgrunn kom ombudet til at det forelå begrunnet tvil om kriminalomsorgen hadde behandlet saken i tråd med straffegjennomføringsloven § 42 tredje ledd og straffegjennomføringslovens retningslinjer. Ombudet ba om at saken ble behandlet på nytt.

Saken gjelder et krav om innsyn hos Skatteetaten i en oversikt over virksomheter og personer knyttet til sentrale trusselaktører utenom a-krimsentrenes oversikt. Skattedirektoratet avslo innsynskravet med den begrunnelse at oversikten inneholder taushetsbelagte opplysninger etter skatteforvaltningsloven § 3-1. Direktoratet har også overfor ombudet gitt utrykk for at flere av opplysningene i dokumentet kan unntas etter offentleglova § 24. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om det kan nektes innsyn i alle de unntatte opplysningene med den begrunnelsen Skattedirektoratet har gitt. Ombudet mener det foreligger tvil om vilkårene for unntak etter offentleglova § 13, jf. skatteforvaltningsloven §§ 3-1 og 3-7 bokstav b og offentleglova § 24 er oppfylt, da direktoratet ikke i tilstrekkelig grad har vurdert konkret eller begrunnet nærmere hvorfor opplysningene kan unntas på dette grunnlaget. Ombudet ber derfor Skattedirektoratet behandle saken på nytt.

Saken gjelder UDIs behandling av søknad om fornyelse av reisebevis for en utlending med oppholdstillatelse som flyktning. Søknaden om fornyelse av reisebeviset ble i to perioder, på henholdsvis omtrent ti måneder og sju måneder, lagt til side av Utlendingsdirektoratet (UDI) i påvente av at det ble vurdert å utvise klageren. Sivilombudet er kommet til at UDI ikke skulle ha stoppet behandlingen av søknaden om reisebevis i påvente av utvisningssakene. Saken har derfor ikke vært behandlet i tråd med kravet i forvaltningslovens § 11 a om behandling «uten ugrunnet opphold». Fordi UDI i sin første redegjørelse uriktig opplyste at de ikke hadde satt saken på vent i påvente av utvisningssakene, ber Sivilombudet UDI om å gå gjennom rutinene sine for å sikre at de gir korrekte opplysninger til ombudet. Det bes om en orientering om den videre behandlingen av saken om reisebevis innen 1. september 2023.

Saken gjelder avslag på innsyn i en bekymringsmelding om arbeidsmiljøet i et privat hjem der det ytes helsehjelp. Dokumentet var sendt fra hovedverneombudet i kommunen til oppvekstdirektøren og kommunalsjefen for barne- og familietjenesten i kommunen. Statsforvalterens opprinnelige avslag var begrunnet med at dokumentet inneholdt mange taushetsbelagte opplysninger om kommunens ansatte, jf. offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13, og at resten av dokumentet kunne unntas etter offentleglova § 12 bokstav c. I forbindelse med redegjørelsen til ombudet, la Statsforvalteren til grunn at dokumentet også var organinternt etter offentleglova § 14. Sivilombudet hadde ikke innvendinger til Statsforvalterens konklusjon om at dokumentet var organinternt og at det derfor kunne unntas innsyn etter offentleglova § 14. Statsforvalteren ble likevel bedt om å foreta en ny merinnsynvurdering i de opplysningene i dokumentet som ikke er unntatt offentlighet på grunn av taushetsplikt. Ombudet påpekte i den forbindelse at det hefter tvil ved om Statsforvalteren hadde lagt til grunn en riktig forståelse av rekkevidden for taushetsplikten om «personlige forhold» etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, samt at ombudet ikke var enig i at det ikke var sterke hensyn som kunne tale for merinnsyn i dokumentet. Ombudet fant også grunn til å kommentere Statsforvalterens forståelse av offentleglova § 12 bokstav c. Statsforvalteren så ut til å ha lagt til grunn en for lav terskel for når resten av et dokument kan unntas etter offentleglova § 12 bokstav c. Ombudet ba Statsforvalteren merke seg dette til behandlingen av fremtidige saker.

Saken gjelder søknad om skolebytte for et søskenpar. Statsforvalteren hadde konkludert med at det var best for barna å gå på nærskolen, selv om både foreldre og barna selv mente det var best at de fikk plass på en annen skole. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke har foretatt de undersøkelser som var nødvendige for å kunne konkludere med at det var best for barna å gå på nærskolen. I en barnets beste-vurdering kan det ikke bare legges til grunn generelle prinsipper og betraktninger ved vurderingen av hva som er best for et konkret barn. Det må foretas en konkret og individuell vurdering av hva som er barnets beste. Det burde i den sammenhengen også ha blitt vurdert om barnas alder og modenhetsnivå tilsa at de burde vært gitt mulighet til å uttale seg direkte til Statsforvalteren. Slik saken er opplyst for ombudet, er det uklart om søknaden om å bytte til en annen skole enn nærskolen burde vært innvilget. Dersom søknadene skal avslås, må hensynene som taler mot å innvilge søknadene veie tyngre enn hensynet til barnets beste. Ombudet ber Statsforvalteren behandle sakene på nytt i tråd med ombudets merknader.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders behandling av en innsynsklage. Klageren ba det kommunale foretaket Arendal Eiendom KF om innsyn i logg og korrespondanse som det kommunale foretaket hadde hatt med et kommunalt aksjeselskap. Klageren fikk innsyn i postlistene. Han klagde over at korrespondanse mellom det kommunale foretaket og aksjeselskapet ikke fremgikk av postlistene. Statsforvalteren stadfestet det kommunale foretakets vedtak uten å gjøre undersøkelser i saken. Statsforvalteren innhentet heller ikke postlistene det ble gitt innsyn i. Ombudet har kommet til at Statsforvalteren ikke har handlet i tråd med den prøvings- og utredningsplikten som gjelder for klagesaker om innsyn etter offentleglova. For å sikre en reell klagebehandling burde Statsforvalteren ha undersøkt hvordan førsteinstansen behandlet innsynskravet. Videre burde Statsforvalteren innhentet postlistene ved sin klagebehandling.

Saken gjelder Statsforvalterens forberedende klagebehandling av klage til barneverns- og helsenemnda over Statsforvalterens godkjenning av vedtak om bruk av tvang og makt etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Som ledd i behandlingen av klagen gjennomførte Statsforvalteren flere stedlige tilsyn og møter med aktører i saken. Selv om klagen ble framsatt for Statsforvalteren innen klagefristen på tre uker, tok behandlingen av saken så lang tid at klagen ikke ble sendt til klagebehandling av barneverns- og helsenemnda innen utløpet av vedtaksperioden på ett år. Ettersom det da var truffet et nytt tvangsvedtak med det samme innholdet, besluttet Statsforvalteren at klagesaken ikke skulle sendes til nemnda før det eventuelt ble klaget på det nye vedtaket. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalterens håndtering av saken innebærer et brudd på plikten til å forberede og oversende klagesak til barneverns- og helsenemnda etter helse- og omsorgstjenesteloven § 9-11 fjerde ledd, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd første punktum. Tidsbruken var også et brudd på kravet til saksbehandlingstid i forvaltningsloven § 11 a første ledd. Det er alvorlig at Statsforvalterens håndtering av saken førte til at klageren ikke fikk behandlet sin klage på tvangsvedtaket av barneverns- og helsenemnda. Ombudet bemerker videre at Statsforvalteren skulle ha truffet et formelt vedtak om avvisning av klagen da de avsluttet behandlingen av klagesaken uten å sende saken til barneverns- og helsenemnda som følge av at tvangsvedtaket var avløst av et nytt vedtak. Det følger av forvaltningsloven § 33 andre ledd tredje punktum, jf. § 2 tredje ledd, at en avvisning av klage er et enkeltvedtak, som i seg selv utløser klagerett, jf. § 28 første og tredje ledd. Ombudet ber Statsforvalteren merke seg ombudets uttalelse og sikre at framtidige klagesaker etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 behandles i tråd med regelverket.

Gausdal kommune vedtok i 2016 at det i forbindelse med utskriving av eiendomsskatt skulle gjennomføres en ny allmenn taksering med virkning fra 2018. Ved den nye takseringen endte takstene på rundt 60 % av antatt omsetningsverdi. I 2019 vedtok kommunen å gå over til å bruke Skatteetatens formuesgrunnlag som verdsettelsesmetode for boliger. På denne måten ble takstnivået for boliger økt fra 60 % til 100 % av omsetningsverdien (skattemessig formuesverdi). Kommunen mente det ville oppstå store takstforskjeller mellom andre eiendommer og boliger, og for å utjevne dette ble det vedtatt at det skulle gjennomføres en ny allmenn taksering av øvrige eiendommer med virkning fra 2021. Selv om lovens hovedregel er at takstene skal ligge fast i ti år, åpner eigedomsskattelova for at kommunestyret kan vedta omtaksering dersom det foreligger «særlege tilhøve». Sivilombudet har kommet til at vilkårene for omtaksering ikke var oppfylt i dette tilfellet. Etter ombudets syn utgjør ikke takstforskjellen som oppstod ved innføringen av ny verdsettelsesmetode for boliger, et «særlege tilhøve» som kan gi grunnlag for omtaksering etter eigedomsskattelova. Videre har ombudet kommet til at de reduserte takstnivåene i 2018 gir uttrykk for en reduksjonsfaktor som må videreføres ved innføring av ny verdsettelsesmetode for boliger.

Saken gjelder Fiskeridirektoratets vedtak om stryking av en person fra fiskermanntallet blad B. Grunnlaget for avgjørelsen var at direktoratet mente klageren ikke var reelt bosatt i Norge etter folkeregisterloven § 4-2, blant annet fordi han hadde felles hjem med ektefelle og barn i utlandet. Sivilombudet er kommet til at Fiskeridirektoratet har benyttet feil hjemmel i folkeregisterloven og lagt vekt på utenforliggende hensyn i vurderingen av om klageren er å regne som bosatt i Norge. Videre mener ombudet at direktoratet ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av om klageren er å regne som utflyttet etter folkeregisterloven § 4-3. Ombudet mener også det er tvil om begrunnelsen i Fiskeridirektoratets vedtak er i tråd med kravene i forvaltningsloven § 25 og kravet til god forvaltningsskikk.

Saken gjelder spørsmålet om det å frata en ishockeyklubb retten til å trene i en offentlig eid ishall er å anse som et enkeltvedtak. Oslo Idrettskrets fordeler treningstid i Sonja Henie ishall på vegne av Oslo kommune. Den 2. juli 2021 besluttet generalsekretæren i idrettskretsen å frata Oslo Ishockeyklubb retten til å trene i ishallen. Beslutningen innebar at klubben både ble fratatt treningstid som den allerede var tildelt, men også muligheten som klubben hadde til å få tildelt treningstid tre år fram i tid. Klubbens medlemmer, herunder barn og unge, mistet dermed tilgangen til å trene i ishallen. Sivilombudet er kommet til at Oslo Idrettskrets’ beslutning om å frata Oslo Ishockeyklubb retten til å trene i Sonja Henie ishall for en periode på tre år må anses som et enkeltvedtak. At avgjørelsen i saken er et enkeltvedtak, innebærer at forvaltningslovens regler i kapittel IV-VI kommer til anvendelse, herunder krav til begrunnelse, rett til kontradiksjon og klagerett til overordnet klageorgan. Oslo kommunes avvisning av klubbens klage var derfor ikke rettmessig. Ombudet ber kommunen sørge for at saken behandles i samsvar med forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.