A ble utelukket fra fritidsfellesskapet i fengselet og fratatt retten til å ha TV på cella i 10 dager, fordi han nektet å etterkomme et pålegg om å avlegge urinprøve. Det ble ikke tatt hensyn til hans påstand om at han i en tidligere ombudsmannssak hadde fått et generelt fritak fra plikten til å avlegge urinprøve under opphold i fengsel grunnet psykiske problemer. I klagen hit ble det bl.a. stilt spørsmål ved grunnlaget for ileggelsen av reaksjonen. Det ble presisert overfor klageren at ombudsmannen ikke har myndighet til å gi noe generelt fritak fra å avlegge urinprøve i fengsel, og at det var vanskelig å se at tidligere uttalelser kunne oppfattes slik at dette var gjort. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot reaksjonsvedtaket, men presiserte at kriminalomsorgen har plikt til å foreta en konkret vurdering av om den innsatte kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte å avgi urinprøve. Plikten skjerpes dersom psykiske problemer anføres som grunnlag for nektelsen. Ombudsmannen uttalte også at innsatte som anfører personlige forhold eller psykiske problemer som grunnlag for en slik nektelse, må få informasjon om at slike forhold vil kunne få betydning for reaksjonsfastsettelsen dersom de dokumenteres, enten på forhånd eller i rimelig tid etter at nektelsen har funnet sted. Regionalt nivå i kriminalomsorgen ble bedt om å følge opp synspunktene i uttalelsen overfor fengslene i regionen, både når det gjaldt plikten til å foreta en konkret vurdering av grunnlaget for urinprøvenektelse og med hensyn til informasjonsansvaret overfor de innsatte. Regionen oversendte senere kopi av et brev til enhetene i regionen, der de ble bedt om å studere og innrette seg etter uttalelsen og bekrefte at særskilt fremhevede punkter var fulgt opp.

En varetektsinnsatt utlending ble innvilget besøk fra sin mor og samboer. Kriminalomsorgen fattet samtidig vedtak om at det skulle benyttes glassvegg som kontrolltiltak. Vedtaket var blant annet begrunnet med at de besøkende var utenlandske statsborgere og at deres vandel ikke lot seg kontrollere. Det var på vedtakstidspunktet ikke gjort undersøkelser for å avklare om vandelen faktisk lot seg kontrollere. I klagen hit ble det anført at vedtaket var i strid med straffegjennomføringsloven og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. I lys av diskrimineringsforbudet i EMK og det grunnleggende forbudet mot usaklig forskjellsbehandling i norsk forvaltningsrett, uttalte ombudsmannen at en forskjellsbehandling av norske og utenlandske besøkende vil mangle saklig begrunnelse dersom det viser seg at det er mulig å kontrollere vedkommendes vandel. Ettersom det ikke var undersøkt om vandelen lot seg kontrollere i dette tilfellet, kunne saken ikke sies å ha vært godt nok opplyst på vedtakstidspunktet. Sett i sammenheng med den manglende vurderingen av om mindre inngripende kontrolltiltak ville være tilstrekkelig for å ivareta kontrollhensynet, knyttet det seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken. Ombudsmannen ba derfor regionen om å vurdere spørsmålet på nytt i den grad klageren fortsatt var underlagt glassvegg som kontrolltiltak ved besøk. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning ble i eget brev bedt om å undersøke mulighetene for kontroll av utenlandske statsborgeres vandel og eventuelt etablere rutiner for fengslenes gjennomføring av slik kontroll. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning undersøkte deretter praksis på området og konstaterte at den fremsto som lite ensartet. I brev til alle regionene i kriminalomsorgen ble det på denne bakgrunn gitt en nærmere regulering av fremgangsmåten for kontroll av utenlandske statsborgeres vandel i forbindelse med besøk til norske fengsler. Regionen opplyste senere at klageren først var blitt overført til et fengsel tilhørende en annen region, og deretter til soning i hjemlandet.

Under soning i en åpen avdeling ble A siktet for nye straffbare forhold og tilbakeført til soning på høyt sikkerhetsnivå. Klagesaken gjaldt primært Kriminalomsorgen region nords avslag på As senere søknad om velferdspermisjon. Begrunnelsen inneholdt uttalelser om de nye straffbare forholdene. A hevdet at uttalelsene var en forhåndsdømming i strid med blant annet uskyldskravet i Den europeiske menneskerettskonvensjon art. 6 nr. 2. Ombudsmannen kritiserte regionens formuleringer knyttet til siktelsen. Det samme gjaldt lignende formuleringer i fengselets avslag på søknad om ordinær permisjon. Begrunnelsene var neppe konvensjonsstridige slik forholdene lå an, men de var uansett i strid med god forvaltningsskikk. Det var imidlertid ikke rettslig grunnlag for å kritisere at A ikke fikk innvilget permisjoner.

I etterkant av ombudsmannens besøk i Vadsø fengsel 27. september 2007, ble Kriminalomsorgen region nord bedt om å besvare en rekke spørsmål. Disse var knyttet til fengselets bruk av dobbeltceller generelt sett og særlig bruk av en dobbeltcelle uten toalett, bruken av åpne telefonbokser, mulighetene for fysisk aktivitet ved de lukkede avdelingene og bemanningssituasjonen. Ombudsmannen var kritisk til de materielle forholdene i fengselet, særlig fengselets bruk av dobbeltcellen uten andre toalettfasiliteter enn en dobøtte. Regionen var ikke kjent med denne cellen fra før og tok straks affære. Ombudsmannen uttalte at verken tilsynsordningen eller interne rapporteringsrutiner innen kriminalomsorgen hadde vært gode nok og oppfordret Kriminalomsorgens sentrale forvaltning til å se nærmere på eventuelle tiltak på disse områdene. Mangelfullt renhold, slik det var beskrevet i en tilsynsrapport fra kommunen etter forskrift om miljørettet helsevern, indikerte vedvarende bemanningsproblemer og utilstrekkelig styring over tid. Ombudsmannen understreket at lav bemanning, høyt sykefravær og stor bruk av ufaglærte i kombinasjon er særlig problematisk. Videre hadde ombudsmannen merknader til bruken av telefonbokser for de innsatte og til muligheten for fysisk aktivitet ved de lukkede avdelingene.

Etter et besøk i Skien fengsel i juni 2007 tok ombudsmannen opp fengselets bruk av innelåsing på cellen av bemanningsmessige årsaker, enkelte sider ved helsetjenesten i fengselet, særlig det psykiske helsetilbudet, og bruk av utdaterte opplysninger om ombudsmannen i fengselets informasjonsmateriell til de innsatte. Ombudsmannen uttalte at straffegjennomføringsloven § 37 sjuende ledd, som åpner for å begrense fellesskapet der «akutte bygningsmessige- eller bemanningsmessige forhold gjør det nødvendig», bare kan begrunne utelukkelse der fellesskap som følge av ekstraordinære omstendigheter ikke vil være sikkerhetsmessig forsvarlig. Det ble videre stilt spørsmål om enkelte sider av fengselets helsetilbud, herunder rutinene for gjennomføring av kartleggingssamtale med lege og sykepleier etter innkomst. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF), som hadde fått oversendt kopi av det avsluttende brevet til Kriminalomsorgen region sør, kom tilbake til saken og opplyste at KSF hadde merket seg ombudsmannens synspunkter. KSF sa seg enig i ombudsmannens forståelse av straffegjennomføringsloven § 37 sjuende ledd, og presiserte at det er tale om en unntaksbestemmelse som skal benyttes med varsomhet. KSF opplyste også at forståelsen av bestemmelsen ville bli understreket overfor de øvrige regionene i kriminalomsorgen

Klagene gjaldt i første rekke Utlendingsdirektoratets lange behandlingstid knyttet til søknader om norsk statsborgerskap for seks søkere fra Rwanda og deres barn. Kripos hadde bedt om at enkelte slike saker skulle stilles i bero etter at rwandiske myndigheter hadde oversendt lister over mistenkte krigsforbrytere i Norge. Søkerne var ikke gjort kjent med årsaken til forsinkelsen (berostillelsen) av hensyn til etterforskningen. Ombudsmannens undersøkelser knyttet seg til saksbehandlingstiden, manglende underretning om forsinkelsen til søkerne og spørsmål om partenes innsyn i korrespondansen i ombudsmannssaken. Ombudsmannen fant ikke å kunne rette rettslige innvendinger mot at adgangen til å stille saker i bero ble benyttet overfor søkere som var mistenkt for alvorlige forbrytelser. Forutsetningen måtte være at det pågikk etterforskning, og utlendingsmyndighetene hadde en viss aktivitetsplikt for å påse at dette var tilfellet når påtaleavgjørelse ikke forelå. Grunnlaget for å berostille søknadene fra familiemedlemmene var derimot uklart, og lengden på berostillelsen kunne vanskelig forsvares. Utlendingsdirektoratets informasjon til samtlige søkere var utilfredsstillende og ikke dekkende for de faktiske forhold. Behandlingen av ombudsmannens henvendelser var heller ikke god nok.

Mange søknader om besøksvisum avslås på bakgrunn av utlendingsmyndighetenes generelle erfaringer med manglende overholdelse av den returforpliktelsen som er knyttet til et visum. Med utgangspunkt i en rekke klagesaker der dette har vært et sentralt tema, ønsket ombudsmannen å undersøke bakgrunnen for Utlendingsdirektoratets utsagn om slike generelle erfaringer med søkere fra ulike land. På forespørsel redegjorde direktoratet blant annet for erfaringene og praksis, for praksisnotater og bakgrunnen for slike notater, for Schengensamarbeidet og det lokale konsulære samarbeidet og for mulighetene til å skaffe sikker informasjon om retursvikt. Det er lite tilfredsstillende at utlendingsmyndighetene henviser til generell erfaring med retursvikt og risikofaktorer uten å kunne underbygge dette nærmere. Slike generelle erfaringer synes imidlertid å ha en relativt bred forankring. Sammenholdt med de metodiske problemene som foreligger i dag, er det ikke rettslig grunnlag for å kreve konkret dokumentasjon. Utlendingsmyndighetene har imidlertid en utfordring når det gjelder å møte publikums opplevelser av forskjellsbehandling og diskriminering, og i å formidle avslag på en måte som er forståelig for søkerne. Utlendingsdirektoratet oppfordres til å arbeide videre med dette feltet.

I forbindelse med behandlingen av As søknad om bosettingstillatelse oppstod det uklarhet om behandlingsgebyret for søknaden var betalt. Ombudsmannen fant grunn til å undersøke politidistriktets rutiner for mottak og registrering av søknader og behandlingsgebyr. Det ble også stilt spørsmål om saksbehandlingstiden og politiets veiledning til søkeren. Ombudsmannen merket seg at politidistriktet hadde endret sine saksbehandlingsrutiner etter at saken ble tatt opp, og ga uttrykk for at endringene syntes påkrevde og formålstjenlige. Politiets saksbehandlingstid ble kritisert, og på generelt grunnlag ble betydningen av nødvendig veiledning til søkere i utlendingssaker understreket.

I en bortvisningssak ble utlendingens advokat i utgangspunktet gitt en uttalelsesfrist på 18 minutter. Etter anmodning ble fristen forlenget noe. Etter at bortvisningsvedtak var fattet, ble utlendingen gitt en frist på 10 minutter til å begjære utsatt iverksetting. Advokaten ble ikke informert om vedtaket før dagen etter, og da var utlendingen allerede uttransportert. Utlendingsdirektoratets vedtak i klagesaken forelå først etter neste tre år. De særskilte hensynene som gjør seg gjeldende i bortvisningssaker tilsier at det må kunne settes korte frister i forbindelse med saksbehandlingen. Fristene må imidlertid være lange nok til at muligheten til å reagere blir reell. I dette tilfellet var de fristene som politiet i utgangspunktet satte for korte. Advokaten burde videre ha vært informert om vedtaket før fristen for begjæring av utsatt iverksetting utløp. Utlendingsdirektoratets behandlingstid på nesten tre år i klagesaken var klart uakseptabel. Det burde også ha vært sendt foreløpig svar og forsinkelsesmelding under sakens gang.

Utlendingsnemnda v/nemndleder avslo en omgjøringsbegjæring i en asylsak etter at nemnda hadde innhentet spesifikk landinformasjon gjennom Landinfo og den norske ambassaden i vedkommende land (Landinfo-respons). Klageren, som først fikk innsyn i responsen etter at avslaget var truffet, var kritisk til blant annet utformingen av informasjonen. Ombudsmannen kritiserte nemnda for manglende journalføring av forespørselen til Landinfo og Landinfo-responsen. Det ble også kritisert at klageren ikke fikk innsyn på et tidligere tidspunkt. Ombudsmannen ga uttrykk for at det kunne settes spørsmålstegn ved flere sider ved ambassadens svar, og manglende mulighet for kontroll av svaret ble ansett som lite tilfredsstillende. Det ble imidlertid ikke funnet grunn til å gå videre med den konkrete saken.