En søker uten formell pedagogisk kompetanse ble tilsatt midlertidig som lærer i rørfag ved en videregående skole. En annen søker oppfylte både de faglige og pedagogiske kompetansekravene etter opplæringslova § 10-1. Det var da ikke rettslig adgang til å tilsette søkeren midlertidig. Dersom skolen mente at den søkeren som oppfylte kompetansekravene ikke var skikket for stillingen, skulle stillingen vært lyst ut på nytt med sikte på å utvide søkergrunnlaget.

A fikk avslag på en søknad om en undervisningsstilling ved en videregående skole. Det var på det rene at A, i motsetning til søkeren som ble tilsatt, tilfredsstilte alle lovbestemte kvalifikasjonskrav som gjaldt for undervisningsstillinger i den videregående skolen. På bakgrunn av et jobbintervju og samtaler med referansepersoner, hadde imidlertid tilsettingsmyndigheten kommet til at han ikke var personlig egnet for stillingen. Ombudsmannen rettet kritikk mot tilsettingsvedtaket og saksbehandlingen. Når minst en av søkerne tilfredsstilte de lovbestemte kvalifikasjonskravene som gjaldt for stillingen, var det ikke anledning til å tilsette en søker som ikke tilfredsstilte kravene. Vurderingen av As personlige egnethet syntes videre å bygge på et mangelfullt opplyst faktum, og A hadde heller ikke fått mulighet til å kommentere opplysninger fra samtaler med referansepersoner. Ombudsmannen kom også til at det knyttet seg begrunnet tvil til om det på en usaklig måte var tatt hensyn til en privat aktør som skolen hadde et samarbeid med.

Til en utlyst undervisningsstilling i helse- og sosialfag ved en videregående skole, meldte det seg bare søkere som på tilsettingstidspunktet ikke oppfylte lovbestemte krav til pedagogisk kompetanse. Søkeren som fikk stillingen skulle begynne på deltidsutdanning som ville gjøre at hun oppfylte kravene om pedagogisk kompetanse, og det ble satt som vilkår at denne utdanningen ble fullført innen 3 år. En annen søker, A, som på tilsettingstidspunktet var i den avsluttende fasen av tilsvarende utdanning, mente hun var blitt forbigått. Ombudsmannen kom til at A var blitt forbigått. Selv om ingen av søkerne på tilsettingstidspunktet formelt sett oppfylte de lovbestemte kravene om pedagogisk kompetanse, skulle det i den sammenlignende kvalifikasjonsvurderingen vært lagt vekt på at A var i den avsluttende fasen av utdanning som ville gjøre henne fullt kvalifisert for stillingen. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse besluttet fylkeskommunen å tilkjenne A erstatning for økonomisk tap som følge av forbigåelse.

A var blitt tilbudt jobb ved en norsk lufthavn, men ble nektet ID-kort som ga adgang til flysiden av lufthavnens sikkerhetskontroll. Begrunnelsen var at hennes utenlandske politiattester ikke ble ansett å tilsvare uttømmende norsk politiattest. Samferdselsdepartementet hadde ikke vurdert om politiattestene likevel kunne anses som tilstrekkelig egnet vandelsdokumentasjon. Det var heller ikke undersøkt hva slags forhold som ville medført anmerkninger i de utenlandske politiattestene. Ombudsmannen kom til at det skulle vært vurdert om de utenlandske politiattestene likevel kunne anses som tilstrekkelig egnet vandelsdokumentasjon. Forvaltningens saksutredning var dessuten mangelfull. Utstedelse av ID-kort hadde vært en forutsetning for at A skulle kunne tiltre den tilbudte stillingen. At arbeid anses som et grunnleggende samfunnsgode, noe som bl.a. er kommet til uttrykk i Grunnloven og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, måtte ha betydning for forvaltningens undersøkelsesplikt. Som følge av ombudsmannens uttalelse opphevet departementet avslaget sitt. Etter en fornyet vurdering ble det deretter besluttet å innvilge As søknad om ID-kort.

En kommune tildelte et driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis til A, som hadde etablert et eget institutt. B, som verken ble innstilt eller innkalt til intervju, klaget på kommunens saksbehandling og vurdering. Hun reagerte blant annet på at tilskuddet var utlyst ved As institutt, selv om instituttet ikke hadde plass til flere fysioterapeuter. Hun mente seg bedre kvalifisert og hevdet at tilskuddet i realiteten var utdelt på forhånd. Ombudsmannen uttalte at kommunen hadde begått flere saksbehandlingsfeil, blant annet knyttet til utlysningen av tilskuddet. Det var ikke foretatt en tilfredsstillende behovsanalyse på forhånd. Saken var ikke godt nok opplyst og vurderingene av hvem som var best kvalifisert var mangelfulle. Kommunen ble bedt om å behandle saken på nytt. Klageren fikk en uforbeholden beklagelse fra kommunen og en økonomisk kompensasjon.

A, som var søker til et driftstilskudd for fysioterapi i en kommune, klaget over kommunens behandling av tildelingssaken. Klagen gjaldt både saksbehandlingen i forbindelse med tildelingen og behandlingen av As klage, herunder at det ikke var gitt oppreisning for oversittelse av klagefristen. Kommunens saksbehandling fremstod som lite tillitvekkende, og ble kritisert for ikke å ha fulgt forvaltningslovens regler om enkeltvedtak, blant annet ved at det var gitt mangelfull underretning i tildelingsvedtaket. Det var ikke opplyst om klagerett, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage m.v. Behandlingen av den fremsatte klagen fra en av søkerne var heller ikke tilfredsstillende, og spørsmålet om oppreisning for oversittelse av klagefristen ble ikke vurdert slik det skulle ha vært gjort.

A overtok en eiendom fra sine foreldre, og kommunen påla ham å søke konsesjon under henvisning til odelsloven § 29. Søknaden ble avslått. For ombudsmannen hevdet A at pålegget var ugyldig fordi eiendommen ikke kunne «nyttast til landbruksdrift», og lovens krav til odlingsjord dermed ikke var oppfylt. Ombudsmannen uttalte at det fremsto som usikkert om eiendommen oppfylte kravet, og at spørsmålet ikke var tilstrekkelig utredet og begrunnet. Han ba om at saken ble vurdert på nytt. Saken ble deretter behandlet på nytt i fylkeslandbruksstyret som fastholdt at det var rettslig grunnlag for å pålegge A å søke konsesjon.

A klaget over manglende kontradiksjon i forbindelse med pålegg fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet om å opphøre med ulovlig rettshjelpvirksomhet på et bestemt rettsområde. Ombudsmannen kom til at Tilsynsrådet ikke hadde oppfylt kravet til kontradiksjon og således opptrådt i strid med god forvaltningsskikk.

En drosjesjåfør ble fratatt kjøreseddelen. Politidirektoratet la til grunn at det var kommet inn en rekke klager på sjåføren over en periode på seks år, og at dette var tilstrekkelig grunn til å kalle tillatelsen tilbake. Ombudsmannen kom til at tilbakekallet var mangelfullt begrunnet, og at direktoratet dessuten syntes å ha satt for beskjedne krav til bevisets styrke. Ombudsmannen ba derfor direktoratet om å se på saken på nytt og å gi en mer utførlig og relevant begrunnelse. Dette gjaldt særlig dersom tilbakekallet ble opprettholdt. Etter at uttalelsen fra ombudsmannen forelå, sendte A inn ny søknad til Oslo politidistrikt om tilbakelevering av hans kjøreseddel. I brev 21. januar 2009 ble As kjøreseddel tilbakelevert til klageren fra politidistriktet.

Saken gjelder klage på Fylkesmannen i Sør-Trøndelags lovlighetskontroll etter kommuneloven 25. september 1992 nr. 107 (koml.) § 59 nr. 5, jf. nr. 4, der Røros kommunes tillatelse til «snøscootersafari» ble opphevet. Fylkemannen konkluderte med at det ikke forelå «særlige grunner», jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) § 7, for å kunne dispensere fra kommunedelplanen, og at tillatelsen dermed var ugyldig. Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes avgjørende rettslige innvendinger mot fylkesmannens vedtak.