Saken gjaldt søknad om dispensasjon fra LNF-formål i kommuneplanens arealdel for oppføring av bolig. Fylkesmannen hadde i klagevedtaket unnlatt å ta stilling til en anførsel om usaklig forskjellsbehandling under henvisning til at det uansett ikke forelå «særlige grunner» til å dispensere, jf. plan- og bygningsloven § 7. Ombudsmannen uttalte at fylkesmannen her hadde lagt en feilaktig rettsoppfatning til grunn. En anførsel om usaklig forskjellsbehandling har relevans både ved vurderingen av om særlige grunner foreligger og om dispensasjon skal gis. Ombudsmannen mente også at dispensasjonsvurderingen hadde andre svakheter, og ba fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen i Vest-Agder fremholdt senere at klagerne ikke hadde aktuell interesse i å få vurdert spørsmålet om usaklig forskjellsbehandling. Dette fordi de hadde søkt om å rive eksisterende bolig og oppføring av ny bolig og garasje, og fått innvilget søknaden. Etter en del korrespondanse mellom fylkesmannen, klagerne og ombudsmannen kom ombudsmannen - etter en helhetsvurdering med vekt på den tid som var gått og de ressurser som var brukt - til at det riktige ville være å la saken bero.

I en sak om oppføring av tilbygg og terrasse, og beregning av avstandskravet i plan- og bygningsloven (plbl.) § 70 nr. 2, la fylkesmannen i et omgjøringsvedtak til grunn at terrassen var å anse som et «fremspring», jf. TEK § 4-3. Ombudsmannen kom til at det forelå begrunnet tvil om fylkesmannen hadde rettslig grunnlag for vedtaket og ba fylkesmannen om å vurdere saken på nytt.

Saken gjaldt påbygging av ytterligere en etasje på en bolig som lå 3 meter fra nabogrensen. Klagerne mente at det ikke forelå «særlige grunner» til dispensasjon fra reglene om minste avstand til nabogrense. Et forbud i loven mot bygging nærmere enn 4 meter fra nabogrensen innebar at lovgiver allerede hadde foretatt en avveining av interesser. Utgangspunktet er at borgerne skal kunne innerette seg i tiltro til dette byggeforbudet. Skal det gis dispensasjon fra lovregelen, er det ikke tilstrekkelig at hensynene bak bestemmelsen ikke blir skadelidende. Søkeren må i tillegg påvise positive grunner for dispensasjon. At tiltaket ikke ellers er i strid med lov eller plan utgjør ikke noen «særlig grunn» til dispensasjon fra avstandskravet. Det fremsto som usikkert om fylkesmannen hadde foretatt en tilstrekkelig vurdering av hvorvidt det forelå «særlige grunner» til dispensasjon i saken, og om alle hensynene fylkesmannen hadde vektlagt under dispensasjonsvurderingen var relevante. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Etter en fornyet vurdering, opprettholdt fylkesmannen dispensasjonen med en noe annen begrunnelse. Ombudsmannen fant det ikke hensiktsmessig å gå videre med saken, men understreket at dette ikke betød at han gikk god for fylkesmannens synspunkter.

Naboen klaget på at myndighetene hadde gitt dispensasjon fra avstandskravet i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) § 70 nr. 2 for oppføring av et 25 m2 påbygg over eksisterende garasje to meter fra nabogrensen. Fylkesmannen hadde knyttet deler av dispensasjonsvurderingen til spørsmålet om tiltaket ville påføre naboen «betydelig ulempe», som er et skjønnskriterium etter plbl. § 70 nr. 1. Det fremsto derfor som tvilsomt om fylkesmannens rettsanvendelse var korrekt. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen opphevet etter dette vedtaket og avslo dispensasjon.

Saken gjaldt spørsmål om dispensasjon etter plan- og bygningsloven (plbl.) § 7 fra avstandsregelen i plbl. § 70 nr. 2, for oppføring av levegg med skråtak som tilbygg til eksisterende naustbygning. Leveggen ble tillatt plassert 20 cm fra eiendomsgrensen. Flekkefjord kommune godkjente dispensasjonssøknaden og ga tillatelse til omsøkte plassering. Fylkesmannen stadfestet dispensasjonsvedtaket etter klage fra nabo. Ombudsmannen kom til at det var flere svakheter ved fylkesmannens begrunnelse og at det forelå tvil om fylkesmannen i tilstrekkelig grad hadde vurdert og vektlagt de ulike relevante hensyn som gjorde seg gjeldende i saken. Fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen omgjorde senere sitt eget vedtak, slik at omsøkte levegg med skråtak ble avslått.

En tiltakshaver ønsket å oppføre tilbygg til et eksisterende næringsbygg som strakk seg delvis inn på naboens tomt. Fylkesmannen i Aust-Agder omgjorde Grimstad kommunes vedtak og ga byggetillatelse som omsøkt. Sakens tema var om bygningsmyndighetene burde ha avvist søknaden under henvisning til at det privatrettslige forholdet ikke var avklart. Ombudsmannen kom til at tiltakshaveren i dette tilfellet burde ha ansvaret for å avklare det privatrettslige før byggesaken ble behandlet, og at bygningsmyndighetene derfor burde ha avvist saken. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen behandlet saken på nytt og omgjorde vedtaket slik at byggesøknaden ble avvist.

Spørsmål om plan- og bygningsloven § 66 nr. 1 kom til anvendelse, slik at Fylkesmannen i Vestfold i en byggesak prejudisielt skulle ha tatt stilling til om veiforbindelsen til tomta var «sikret». Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes rettslige innvendinger mot fylkesmannens oppfatning om at bestemmelsen ikke kom til anvendelse, da tomta før omsøkte byggetiltak var sikret atkomst.

Uttalelsen gjelder gebyrberegningen for behandling av et privat reguleringsforslag i Bærum kommune. Kommunen hadde ilagt gebyr for full behandling. Klageren mente at han bare hadde fått råd om tilpasning av forslaget med sikte på senere godkjennelse, og at gebyret derfor skulle vært ilagt etter en vesentlig lavere gebyrsats. Det var også spørsmål om gebyret var i samsvar med selvkostprinsippet. Ombudsmannen hadde ikke innvendinger mot den gebyrsatsen som ble valgt. Det var heller ikke grunn til å anta at gebyret oversteg selvkost.

Fylkesmannen i Finnmark stadfestet Karasjok kommunes vedtak om å unnlate å forfølge et ulovlig byggetiltak. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for stadfestelsen, og ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering. Fylkesmannen opphevet deretter kommunens vedtak og eget vedtak. Saken ble hjemvist til kommunen for ny behandling i tråd med ombudsmannens avsluttende merknader.

En reindriftssame hevdet at Finnmarkseiendommen – og tidligere Statskog – ikke hadde rett til å kreve avgift ved utvisning av fiskeplass for laksefiske med faststående redskap i sjøen. Under henvisning til uttalelsen i ombudsmannssak 2007/2041 (sak nr. 1 i denne meldingen) ble det lagt til grunn at innkrevingen av avgift var offentlig myndighetsutøvelse og ikke utslag av privat autonomi, slik Finnmarkseiendommen hadde hevdet. Finnmarkseiendommen hadde likevel adgang til å kreve avgift med hjemmel i finnmarksloven § 27. Ombudsmannen tok ikke stilling til avgiftens størrelse, og heller ikke om klageren kunne påberope seg individuelle rettigheter på grunnlag av hevd eller alders tids bruk. Spørsmålet om slike rettigheter forelå, måtte eventuelt bringes inn for Finnmarkskommisjonen.