En klage til ombudsmannen ga inntrykk av at det for personlige skattytere kunne være vanskelig å vinne frem med en anmodning om retting av skattelisteopplysninger som var offentliggjort på Internett, men som viste seg å være feil når klage- eller endringssak hadde ført til at den ordinære ligningen ble satt til side. Ombudsmannen tok av eget tiltak dette spørsmålet opp med Skattedirektoratet på generelt grunnlag. Ut fra de formålsbetraktninger som lå til grunn for offentliggjøringen av skattelistene, kom ombudsmannen til at det fremsto som en mulig mangel ved ligningsloven § 8-8 nr. 3 at bestemmelsen ikke hjemlet rett og plikt for skattemyndighetene til å pålegge pressen å respektere at brukstiden/publikasjonstiden for opplysningene i bestilt og mottatt skatteliste («utleggsliste») ville være utløpt straks det forelå en nyere versjon av samme skatteliste. Finansdepartementet ble derfor bedt om å vurdere om det burde fremmes forslag om å gi hjemmel til skattemyndighetene i ligningsloven § 8-8 nr. 3 til å pålegge pressen å påse at de skattelister som pressen publiserer på Internett alltid er i samsvar med skattetatens sist oppdaterte versjon av de samme skattelistene.

Saken gjaldt hvorvidt en markedsføringsutgift som den norske importøren betalte til eksportøren i Danmark, skulle legges til prisen for varene. Etter det som fremkom gjennom undersøkelsen av saken, konkluderte ombudsmannen med at det for årene 2001 og 2002 – da avgiften rent faktisk ikke ble innbetalt selgeren i Danmark – ikke var rettslig grunnlag for å medta markedsføringsavgiften i verdigrunnlaget for varene. Toll- og avgiftsdirektoratet ble derfor bedt om å vurdere denne siden av vedtaket på nytt. Etter en fornyet vurdering opphevet direktoratet etterberegningen for årene 2001 og 2002, og tilleggsavgiften ble halvert.

Saken gjaldt vedtak om eiendomsskatt på fritidseiendom i Kragerø kommune, herunder klage over at fritidseiendommen var verdsatt ved bruk av skjønn, mens boligeiendommer i kommunen var verdsatt ved sjabloner. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere Kragerø kommune for å ha taksert fritidseiendommen ved skjønn, og hadde heller ikke grunnlag for å si at det forelå brudd på likhetsprinsippet ved at det ble benyttet ulike takseringsmetoder for de to eiendomstypene. Den sakkyndige klagenemnden skulle imidlertid ha begrunnet vedtaket noe nærmere, sett hen til As konkrete anførsler.

Saka gjeld vedtak om eigedomsskatt på bustadeigedom i Hjelmeland kommune. Eigedomsskattegrunnlaget (taksten) på eigedomen var fastsett ved bruk av sjablonar, men ved ny handsaming etter klage i den sakkunnige ankenemnda blei taksten sett opp etter ei skjønnsmessig heilskapsvurdering. Under tilvising til ombodsmannspraksis, krava til forsvarleg sakshandsaming og til å opptre i samsvar med god forvaltningsskikk, meinte ombodsmannen at Hjelmeland kommune si sakkunnige ankenemnd burde ha grunngitt vedtaket om eigedomsskatt til skatteytars ugunst noko nærare.

I ein kommune hadde det vore skrive ut eigedomsskatt på verk og bruk med høgste sats på sju promille då kommunen vedtok å utvide området for eigedomsskatt til å gjelde heile kommunen. Etter eigedomskattlova § 13 skal skattesatsen det første året ikkje overstige to promille, men ombodsmannen meinte det ikkje var nokon urett når eit hotell, ved innføringa av eigedomsskatt i heile kommunen, vart skattlagd etter same sats som alt var nytta for verk og bruk. Det vert ikkje rekna som første gongs utskriving når ein kommune alt har skrive ut eigedomsskatt på verk og bruk og seinare utvidar området for eigedomsskatten.

På bakgrunn av en artikkel i media som reiste spørsmål om eiendomsskatten var utskrevet rettidig i Vågsøy kommune, ble saken undersøkt nærmere av eget tiltak. Ombudsmannen fant å kunne la saken bero med den forklaring og de redegjørelser som ble gitt av kommunen.

Saken gjaldt vedtak om eiendomsskatt på fritidseiendom i Tranøy kommune, herunder saksbehandlingen tilknyttet utskriving og klage over eiendomsskatt. Ombudsmannen kritiserte Tranøy kommune for manglende journalføring, saksbehandlingen i forbindelse med endring av eiendomsskattetakst, og for at det ikke var gitt oppreisning for oversittelse av klagefrist. Saken reiste også spørsmål om lovmessigheten av bruk av ulike sjabloner for fritidseiendommer og boligeiendommer. Tranøy kommune tok ombudsmannens kritikk vedrørende journalføringsrutiner til etterretning og orienterte også om at saken ville tas opp til ny vurdering ved neste møte i takstnemnda.

En stiftelse som ble ilagt forsinkelsesgebyr på grunn av for sent innlevert årsregnskap mente at betingelsene for å ilegge gebyret ikke var til stede. Stiftelsen klaget over at verken Regnskapsregisteret eller Kredittilsynet hadde behandlet stiftelsens henvendelser som en sak om manglende hjemmel for gebyrileggelse, men i stedet som en sak om ettergivelse av gebyret. Ombudsmannen mente at det ikke var tvil om at stiftelsens henvendelser til Regnskapsregisteret og Kredittilsynet gjaldt manglende hjemmel for gebyrileggelse. Det var grunn til å kritisere Regnskapsregisteret og Kredittilsynet for ikke å ha behandlet spørsmålet om manglende hjemmel. Videre kom ombudsmannen til at Regnskapsregisteret ikke hadde hjemmel for ileggelse av forsinkelsesgebyr i denne saken. Ved innsendelsen av stiftelsens årsregnskap m.v., var det kun oversendelsesbrevet som manglet. Regnskapsloven eller tilhørende forskrift gir ikke hjemmel for å ilegge forsinkelsesgebyr på grunn av en slik feil. Regnskapsregisteret ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Etter en konkret vurdering kom Regnskapsregisteret likevel til at det på bakgrunn av uttalelsen fra ombudsmannen, var rimelig å ettergi det ilagte forsinkelsesgebyret jf forvaltningsloven § 35 a.

Sande kommune inngikk utbyggingsavtale før reguleringsplanen for området var ferdig behandlet og vedtatt. Det ble også inngått avtale om at utbyggeren skulle dekke store deler av kommunens kostnader ved behandlingen av utbyggerens forslag til reguleringsplan. Saken reiste spørsmål både om betydningen av at utbyggingsavtalen ble inngått før vedtakelsen av planen og om betydningen av den private finansieringen av saksbehandlingen. Ombudsmannen kom til at begge forholdene innebar mangler ved vedtaket.

Saken gjaldt Oslo kommunes behandling av en søknad om byggetillatelse for enebolig. Behandlingen hadde foreløpig pågått over tre år og ført til to avslag fra plan- og bygningsetaten, som begge var blitt opphevet som ugyldige av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Klagen gjaldt blant annet tidsbruken og etatens «overprøving av vedtak fattet av overordnet myndighet». Etter at ombudsmannen oversendte saken til kommunen med spørsmål, varslet den nedleggelse av midlertidig bygge- og deleforbud for eiendommen. Ombudsmannen uttalte at saksbehandlingen gjennomgående var preget av brudd på reglene om saksbehandlingstid og informasjon om når vedtak kunne ventes, samt plikten til å følge instrukser fra overordnet forvaltningsorgan. En sak som er til ny behandling etter at fylkesmannen har opphevet kommunens vedtak som ugyldig, må kunne prioriteres av kommunen. Det er videre et spørsmål om borgeren, i hvert fall til en viss grad, har krav på å få behandlet sin sak uavhengig av forvaltningens ønske om å få «prinsippavklaringer» når det foreligger såpass klare føringer fra overordnet organ i saken. Kommunen ble bedt om å holde ombudsmannen løpende orientert om den videre behandlingen av saken. Han forutsatte at forslaget om midlertidig bygge- og deleforbud ble fremmet raskt for byutviklingskomiteen, og at behandlingen av byggesaken ble gitt høy prioritet dersom det ikke ble flertall for bygge- og deleforbud. Etter uttalelsen fra ombudsmannen ble saken prioritert av kommunen. Forslaget om midlertidig bygge- og deleforbud ble forkastet, og rammetillatelse for eneboligen ble gitt. Plan- og bygningsetaten bemerket at den vil ta uenigheten med fylkesmannen videre «på prinsipielt grunnlag og ikke under gjeldende sak».