I ombudsmannens brev til Arbeids- og velferdsdirektoratet 9. desember 2009 ble det bedt om en redegjørelse for hvilke tiltak Arbeids- og velferdsdirektoratet hadde planlagt og ville iverksette for å sikre at det i en overgangsfase ikke oppsto problemer for brukere som skulle over på arbeidsavklaringspenger fra enten rehabiliteringspenger eller tidsbegrenset uførestønad, og som av en eller annen grunn ville kunne oppleve det «unødig tyngende» å overholde meldeplikten. I det store og hele ga Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørelse 23. desember 2009 inntrykk av at etaten hadde forberedt seg godt på å kunne håndtere de ulike utfordringene som det var nærliggende å anta at ville kunne oppstå ved overgangen til ordningen med arbeidsavklaringspenger. Således skrev direktoratet blant annet: Erfaringsvis oppstår ulike utfordringer i en overgangsperiode, men det er iverksatt tiltak for å redusere risiko for problemer etter innføringen av AAP. Dette gjelder spesielt individuell vurdering av fritak fra meldeplikt, noe som skal gjøres i god tid før 1.3.2010. Det er videre sendt ut informasjon til aktuelle brukere, ytterligere informasjon vil bli sendt ut nærmere implementeringstidspunktet. Videre er det i planleggingen av bemanning ute i kontorene i perioden rundt implementeringstidspunktet tatt høyde for særlig høyt volum på brukerhenvendelser. Det vurderes også å innføre bredere frister for innsending av meldekortene i en overgangsfase.»

Saken gjaldt hvorvidt en byggetomt var «sikret lovlig atkomst til veg som er åpen for alminnelig ferdsel», jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) § 66 nr. 1. I klagen til ombudsmannen ble det fremholdt at grunneierne ikke hadde forpliktet seg til å holde den private veien «åpen for alminnelig ferdsel». Fylkesmannen i Oslo og Akershus hadde under tvil konkludert med at grunneierne var forpliktet på avtalerettslig grunnlag til å holde veien åpen for alminnelig ferdsel så lenge kommunen blant annet brøytet veien. Ombudsmannen fant grunnlaget tvilsomt og pekte på at passivitet i utgangspunktet ikke anses som rettsstiftende. Han kunne ikke se at kommunens forventning, om at veien skulle holdes «åpen for alminnelig ferdsel» som motytelse for brøytningen, var blitt gjort synlig for eierne. Situasjonen ga dem dermed ingen oppfordring til å ta forbehold hvis de ikke ville bli forpliktet. Ombudsmannen stilte videre spørsmål om atkomstkravet kan innebære et visst krav til varighet og stabilitet. Han pekte på at både lovens ordlyd, hensynene bak regelen og indre sammenheng i lovbestemmelsen kan tilsi dette. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter en fornyet vurdering opprettholdt fylkesmannen vedtaket, men på et annet rettslig grunnlag. Ombudsmannen fant det ikke hensiktsmessig å gå videre med saken, men kom med visse betraktninger angående fylkesmannens nye vurdering.

Finansdepartementet nektet avisen A innsyn i dokumenter fra en anbudskonkurranse for prosjekter som kunne generere klimakvoter under Kyotoprotokollen. A fikk heller ikke innsyn i korrespondansen mellom departementet og en ekstern aktør som hadde opptrådt som rådgiver overfor departementet. Etter departementets syn var hemmelighold påkrevd av hensyn til en forsvarlig gjennomføring av statens økonomiforvaltning, og fordi dokumentene inneholdt opplysninger som var underlagt taushetsplikt av hensyn til tilbyderne. I anbudsvilkårene hadde departementet lovet tilbyderne konfidensialitet også etter at anbudsrunden var gjennomført. Ombudsmannen kom til at spørsmålet om det forelå taushetsplikt av hensyn til tilbyderne var for dårlig opplyst. For opplysninger som ikke var underlagt slik taushetsplikt, var det uklart om det var adgang til å nekte innsyn. Ombudsmannen kritiserte også at departementet hadde inntatt et løfte om konfidensialitet i anbudsvilkårene. Dette løftet kunne verken ha betydning for adgangen til å nekte innsyn, eller for departementets meroffentlighetsvurdering. Som følge av ombudsmannens uttalelse besluttet Finansdepartementet å vurdere As innsynsbegjæring på nytt. Resultatet av den nye behandlingen var at A fikk innsyn i mesteparten av de etterspurte dokumentene. Ombudsmannen fant etter dette å kunne la innsynsspørsmålet bero, men kritiserte departementet for å ha brukt over 4 måneder på den fornyede behandlingen av saken.

Klagerne kjøpte og fikk kommunens tillatelse til fradeling av en tomt på 1 dekar. Etter oppmålingsforretningen ble tomta kun 849,7 m2. Spørsmålet var om delingsforretningen ble utført i samsvar med delingslovens § 3-2, der det fremgår at bestyreren skal påse «at nye grenser stikkes ut i marka i samsvar med kommunens tillatelse».  Ombudsmannen kom til at grensene ikke var i samsvar med delingstillatelsen. Delingslovens vilkår for å gjøre avvik fra tillatelsen - at det dreier seg om et «mindre avvik» - syntes ikke å være oppfylt. Mye tydet dessuten på at det forelå en feil ved oppmålingen som klagerne måtte ha krav på at ble rettet opp. Jeg ba fylkesmannen behandle saken på nytt. Ved sin fornyede behandling la fylkesmannen til grunn at vilkårene for å gjøre avvik fra delingstillatelsen etter delingsloven § 3-2 ikke var oppfylt. Fylkesmannen opphevet derfor sitt vedtak og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling.

Saken gjelder spørsmål om saksbehandlingsfeil i forbindelse med ileggelse av skriftlig advarsel som ordensstraff. Ombudsmannen kom til at vedtaket om ordensstraff ikke tilfredsstilte de lovfestede og ulovfestede kravene til begrunnelse for enkeltvedtak. Saken kunne heller ikke anses tilstrekkelig opplyst før formannskapet traff endelig avgjørelse i saken. Samlet sett kunne det ikke utelukkes at disse feilene hadde virket bestemmende på vedtakets innhold. Kommunen behandlet saken på nytt og opphevet vedtaket om ordensstraff.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet avslo innsyn i dokumenter knyttet til en begjæring om allmenngjøring av en tariffavtale. Avslaget ble begrunnet med at dokumentene inneholdt person- og næringsopplysninger som var underlagt taushetsplikt. Departementet mente det ikke var grunnlag for å gi innsyn ved å utelate individualiserende kjennetegn, fordi dette ville gi misvisende bilder av dokumentenes innhold. Ombudsmannen kom til at departementets vurderinger var ufullstendige på flere punkter, og at det forelå begrunnet tvil til om de omstridte dokumentene inneholdt næringsopplysninger underlagt taushetsplikt. Det knyttet seg også begrunnet tvil til departementets beslutning om ikke å gi innsyn ved å utelate individualiserende kjennetegn. Departementet ble bedt om å gjennomgå saken på nytt. Departementet vurderte deretter saken på nytt, men fant ikke grunnlag for å gi ytterligere innsyn.

Avisen A ble nektet innsyn i saksdokumenter knyttet til et vedtak om overtredelsesgebyr ved Oslo Børs. Avslaget ble begrunnet med at dokumentene inneholdt opplysninger om forretningsforhold, og at de derfor var underlagt lovbestemt taushetsplikt etter børsloven § 14. Etter Børsklagenemndens syn kunne A også nektes innsyn etter offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 5, fordi dokumentene gjaldt en lovovertredelse. Børsklagenemndens endelige avgjørelse i innsynssaken ble fattet mer enn 1 ½ måned etter at A hadde brakt saken inn for nemnda som klageinstans. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil om Børsklagenemnden hadde lagt riktig rettslig utgangspunkt til grunn for sin vurdering, og han ba derfor om at nemnden vurderte saken på nytt. Selv om taushetsplikten etter børsloven § 14 gikk lenger enn taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, kunne bestemmelsen bare anses å omfatte opplysninger som det av konkurransemessige årsaker var viktig å hemmeligholde. Mindre sensitive næringsopplysninger var ikke underlagt taushetsplikt. Heller ikke offentlighetsloven § 6 første ledd nr. 5 ga hjemmel for å nekte innsyn i alle de omstridte dokumentene. For dokumenter som eventuelt falt innenfor bestemmelsens virkeområde, måtte det uansett vurderes meroffentlighet. Om saksbehandlingstiden uttalte ombudsmannen at det måtte være tilstrekkelig at Børsklagenemnden behandlet en klage over nektet innsyn på det første møtet etter at klagen var kommet inn.

Justisdepartementet avslo en begjæring om innsyn i flere dokumenter knyttet til departementets gjennomgang av to lovforslag sendt fra Finansdepartementet. For et brev fra Justisdepartementet til Finansdepartementet med merknader til lovutkastene kom ombudsmannen til at unntaksadgangen ikke var vurdert tilstrekkelig konkret. Det var dessuten mangler ved meroffentlighetsvurderingen for et notat fra lovavdelingen til den politiske ledelsen i Justisdepartementet, for utkastet til odelstingsproposisjon og for de lovtekniske merknadene inntatt i utkastet. Ombudsmannen ba departementet behandle saken på nytt for så vidt gjaldt disse forholdene. Etter en fornyet vurdering opprettholdt departementet avslaget på innsynskravet.

Klagen gjaldt Justis- og politidepartementets avslag på begjæring om innsyn i 12 dokumenter tilknyttet møter mellom politisk ledelse i departementet og representanter for innvandrer- og minoritetsorganisasjoner. Innsyn ble først avslått med hjemmel i offentlighetsloven 19. juni 1970 nr. 69 § 5 første ledd, men ble senere endret til offentleglova 19. mai 2006 nr. 16 § 15 tredje ledd jf. annet ledd for tre av dokumentene. Departementet ga delvis innsyn i disse tre dokumentene, og begrunnet avslaget på fullt innsyn med offentleglova § 24 tredje ledd. For tre av dokumentene kom ombudsmannen til at verken den tidligere offentlighetsloven § 5 første ledd eller offentleglova § 15 tredje ledd jf. annet ledd ga rettslig grunnlag for å unnta dokumentene fra offentlighet. Ombudsmannen kom også til at avgjørelsen om å nekte innsyn med hjemmel i offentleglova § 24 tredje ledd ikke var tilstrekkelig konkret begrunnet, og departementet ble bedt om å vurdere innsynsspørsmålet på nytt. For et annet dokument knyttet det seg begrunnet tvil til departementets meroffentlighetsvurdering, og ombudsmannen ba departementet vurdere spørsmålet på nytt. Justis- og politidepartementet behandlet spørsmålet om meroffentlighet på nytt, og kom til at det kunne gis innsyn i dokumentet.

Etter offentliggjøring av en avtale mellom Sandefjord kommune, en privat part og Staten ba pressen om innsyn i en e-post som var sendt fra rådmannen til bl.a. den private forhandlingsmotparten. Kommunen avslo innsynsbegjæringen med henvisning til at det var tale om et organinternt dokument etter offentlighetsloven § 5 første ledd og fylkesmannen opprettholdt avslaget. Ombudsmannen kom til at e-posten med vedlegg etter utsendelsen til den private forhandlingsmotparten ikke lenger var eksklusivt forbeholdt den interne forvaltningsmessige behandlingen av saken. Det var da vanskelig å se at de legislative hensynene bak offentlighetsloven § 5 første ledd gjorde seg gjeldende, og det var ikke adgang til å unnta dokumentet som organinternt. Fylkesmannen foretok deretter en ny vurdering av innsynsspørsmålet, og traff vedtak om å gi avisen innsyn i e-posten med tilhørende bilag.