Kommunen innregulerte bygging av tre hytter i strandsonen mot at grunneierne ga kommunen bruksrettigheter i området for etablering av en skjærgårdspark. Saken reiste prinsipielle spørsmål om bruk av reguleringsmyndighet som byttemiddel. Ombudsmannen uttalte at vurderingen av hva som er relevante hensyn ved utarbeidelsen av reguleringsplaner, må ta utgangspunkt i plan- og bygningsloven. Det alminnelige byggeforbudet etter loven setter grenser, og det må kreves at en eventuell utbygging i seg selv er forsvarlig ut fra arealdisponeringshensyn. De rettighetene kommunen ervervet gjennom den aktuelle avtalen, kunne oppnås på annen måte, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Olje- og energidepartementet nekta å gje innsyn i fleire dokument med tilvising til at dokumenta gjaldt forvaltninga av staten sine interesser i CO2-handteringsprosjektet i Gassnova SF. Departementet meinte at dokumenta ikkje var omfatta av verkeområdet til offentleglova.Klaga til ombodsmannen gjaldt avslag på innsyn i seks nærmare bestemte dokument. Etter ombodsmannen si meining hadde Olje- og energidepartementet tolka offentlegforskrifta § 1 på feil måte. Unntaket i offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav f, om «dokument knytte til forvaltning av staten sine interesser i CO2-handteringsprosjekt hos Gassnova SF», gjeld ikkje for dokument som finnast hos Olje- og energidepartementet. Ombodsmannen tok ikkje stilling til om det var høve til å nekte innsyn i dokumenta etter andre føresegner i kapittel 3 i offentleglova. Departementet blei bedt om å handsame spørsmålet om dokumentinnsyn på nytt. Etter ei ny vurdering fekk Bergens Tidende innsyn i ytterlegare to dokument, delvis innsyn i to andre dokument, medan innsyn blei nekta for resten av dokumenta med heimel i ulike føresegner i offentleglova.

Saken gjaldt ileggelse av eiendomsskatt på landbrukseiendommer i X kommune. Et sentralt spørsmål i saken var hvilken betydning det skulle få for vurderingen av skattefritaket knyttet til landbrukseiendommer at eiendommen ble utleid til og drevet av andre enn eieren. Et annet sentralt spørsmål var hvorvidt kommunen skulle ta hensyn til konsesjonsplikt og delingsforbud ved verdsettelsen av landbrukseiendom, også i tilfelle den ikke var fritatt etter reglene om landbrukseiendom i drift. Jeg kom til at X kommune måtte kritiseres for å ha gitt en uklar begrunnelse for taksten, idet kommunen syntes å ha lagt vekt på at eiendommene var utleid, og heller ikke hadde vurdert om delingsforbud og konsesjonsplikt har betydning for omsetningsverdien av eiendommene. Kommunen behandlet saken på nytt, og opprettholdt taksten.

Bidragspliktige sluttet i høyt betalt stilling og begynte næringsvirksomhet. Han gikk ned i inntekt. Inntekten ble beregnet etter skjønn, og bidragspliktige klaget over dette og den konkrete fastsettingen. Ombudsmannen kom til at Navs vurdering av om det forelå rimelig grunn til inntektsreduksjon, og derav adgangen til å fastsette inntekten ved skjønn, var mangelfull. Videre hadde ombudsmannen innvendinger mot den konkrete fastsettingen. Nav Klageinstans ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder vedtak om opphevelse av byggetillatelse for fem sjøboder. Tillatelsen ble påklaget av naboer og opphevet av fylkesmannen som følge av at det underliggende vedtak om mindre vesentlig endring av reguleringsplan var ugyldig. Tiltakshaver fremholdt blant annet at eventuell tilsidesettelse av reguleringsvedtaket måtte skje med hjemmel i forvaltningsloven (fvl.) § 35, samt at fylkesmannen ikke hadde foretatt en tilfredsstillende konkret og skjønnsmessig vurdering av om endringen var mindre vesentlig.   Ombudsmannen kom til at det fremsto som tvilsomt om det lå innenfor fylkesmannens kompetanse etter fvl. § 34 å treffe vedtak med slikt innhold som her ble gjort. Videre heftet det begrunnet tvil til fylkesmannens vurdering av spørsmålet om endringen av planen var å anse som mindre vesentlig eller ikke. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen vurderte deretter saken på nytt. Han fastholdt at reguleringsvedtaket var ugyldig og opprettholdt sitt tidligere vedtak. A klaget deretter til ombudsmannen over fylkesmannens nye vedtak.

Saken gjaldt Oslo kommune, plan- og bygningsetatens (PBE) behandling av en byggesak på en eiendom som senere ble omfattet av et vedtak om midlertidig dele- og byggeforbud, jf. plan- og bygningsloven § 33. Klageren mente at PBE gjennom mange år hadde vært «motvillig», og at den gjennomgående hadde fokusert på utbyggingshindringer fremfor muligheter. Klageren anførte dessuten at PBE hadde brutt sin informasjons- og veiledningsplikt. Ombudsmannen fant grunn til å kritisere PBE for formuleringer brukt i referat fra avholdt forhåndskonferanse. PBE stilte blant annet spørsmål om en gitt dispensasjon var gitt på riktig grunnlag. Uttalelsen, som antydet at klageren skulle ha ført byutviklingskomiteen bak lyset, var etter ombudsmannens mening ubetenksom og for øvrig unødvendig. Også formuleringer som antydet at klageren skulle ha gjort noe kritikkverdig i arbeidet med å løse atkomstproblemene på tomta var lite skjønnsomme. Ombudsmannen påpekte også at PBE, sakens spesielle omstendigheter tatt i betraktning, burde orientert klageren om at søknad kunne sendes inn til tross for at det ble varslet forbud. Utover dette hadde ombudsmannen ikke rettslig grunnlag for å bebreide PBE for at byggetillatelse ikke forelå før treårsfristen for dispensasjonsvedtakets varighet utløp eller før vedtakelsen av det foreløpige forbudet.

Saken gjaldt hvorvidt hensynet til vann- og avløpsledning i grunnen er et relevant skjønnsmoment ved vurderingen av hvor et tilbygg skal plasseres og ved dispensasjon fra regelen om minste avstand til nabogrense, jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) §§ 70 og 7. Det var gitt dispensasjon og tillatelse for plassering av et tilbygg med kjeller i nabogrensen og over felles vann- og avløpsrør. Naboene mente at plasseringen medførte ulemper for deres eiendom, herunder fare for skade på rørene, samt hindring av vedlikehold og reparasjon av rørene. De ønsket at tilbygget ble lagt til en annen plassering, der ulempene unngås, alternativt at det ble stilt vilkår for tillatelsen. Ombudsmannen la til grunn at nabointeresser er sentrale hensyn både bak plasseringsbestemmelsen i plbl. § 70 nr. 1 og avstandsregelen i § 70 nr. 2. Tilfredsstillende vann og avløp er ikke bare en privat interesse i snever forstand, men også et offentlig anliggende. Hensynet til ledningene i grunnen skulle derfor blitt vektlagt under vurderingen etter plbl. § 70 nr. 1, både som relevant nabointeresse og som offentlig interesse. Under dispensasjonsvurderingen vil de generelle lovformålene supplere de mer konkrete hensynene den enkelte lovbestemmelsen, som det dispenseres fra, skal bære. Hensynet til vann- og avløpsledningene i grunnen skulle derfor også vært vektlagt under dispensasjonsvurderingen etter plbl. § 7 jf. § 70 nr. 2. Utelatelsen av hensynet kunne ha vært avgjørende for resultatet av avveiningene. Vedtaket var derfor ugyldig. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å behandle saken på nytt. Etter ombudsmannens uttalelse opphevet fylkesmannen vedtaket som ugyldig og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling i samsvar med ombudsmannens uttalte rettsoppfatning.

Saken gjelder søknadsplikt for tennisbane med gjerde og lysstolper. Kommunen mente at terrengarbeider og etterfølgende legging av banedekke/kunstgress var unntatt fra søknadsbehandling, men krevde søknad for gjerde og lysstolper i tilknytning til banen. Fylkesmannen var enig i kommunens vurderinger. Klageren, som var nabo til den aktuelle eiendommen, anførte at banen, gjerdet og lysstolpene måtte vurderes samlet som et tiltak. Hun mente tiltaket var søknadspliktig. Særlig var hun bekymret for at banen syntes å komme i konflikt med reglene om minsteavstand til nabogrensen. Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det var hjemmel for å unnta banen fra søknadsplikten. Han anså det for unaturlig at banen og gjerdet/stolpene ikke var behandlet samlet som et tiltak. Fylkesmannens klagebehandling syntes mangelfull og han ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen konkluderte deretter med at vedtaket var ugyldig. Vedtaket ble opphevet og saken sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Saken gjelder regulering til fellesområde for bading. Klageren anførte at det regulerte arealet ikke egnet seg til badeområde fordi dybden kun var ca 10 cm, størrelsen bare 5m2 samt at arealet var svært vanskelig tilgjengelig. Kommunen mente det var tilstrekkelig at området kunne brukes til vassing for små barn, mens fylkesmannen etter ombudsmannens syn ikke hadde prøvet spørsmålet i en slik bredde han som klageinstans pliktet. Fylkesmannen foretok deretter en vurdering av hvorvidt området var egnet for formålet «fellesområde badeplass for barn», og opprettholdt sitt vedtak i saken. Ombudsmannen fant etter dette å kunne la saken bero.

Spørsmålet i saken var om navnet på de fiskerne som deltok i den såkalte frikjøpsordningen knyttet til seismikkskyting i Lofoten og Vesterålen, samt hvilke kompensasjonsbeløp som ble utbetalt, er underlagt taushetsplikt. Ombudsmannen kom til at det neppe var grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene som taushetsbelagte. Olje- og energidepartementet ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter en fornyet vurdering ga Olje- og energidepartementet innsyn i dokumentene.