Saken gjaldt forståelsen av forvaltningsloven § 36 annet ledd, som gir adgang til å pålegge en part å dekke motpartens saksomkostninger i saker som vesentlig er en «tvist mellom parter». Miljøverndepartementet la til grunn at det ikke foreligger en «tvist mellom parter» når klageren er et forvaltningsorgan som opptrer som ivaretaker av offentlige interesser. Ombudsmannen kom til at dette er en for snever forståelse av bestemmelsen, og ba derfor departementet vurdere saken på nytt. Miljøverndepartementet omgjorde deretter sitt vedtak som ugyldig, jf. fvl. § 35 første ledd bokstav c.

Saken gjaldt et krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36, knyttet til et vedtak om løpende tvangsmulkt etter brann- og eksplosjonsvernloven § 39 første ledd. Ombudsmannen kom til at det forelå et enkeltvedtak som var endret til gunst for parten ved at brann- og redningstjenesten hadde opphevet et avvisningsvedtak. Han ba derfor Representantskapet i Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS om å vurdere saksomkostningsspørsmålet på nytt. Representantskapet behandlet deretter saken på nytt og ga A medhold, slik at saksomkostningskravet ble dekket og «restkravet» på tvangsmulkt ble «slettet».  

Fylkesmannen i Hordaland avviste en søknad om vei over fremmed eiendom. Grunnlaget for avvisningen var at det ikke var godtgjort at tiltaket var forenlig med tredjemanns privatrettslige rettigheter i den aktuelle eiendommen. Ombudsmannen uttalte at når grunneieren har samtykket til et tiltak på sin eiendom, er det privatrettslige utgangspunktet at tiltaket er lovlig. Ettersom det i saken ikke fremsto som klart at tiltaket ville være i strid med tredjemanns rettigheter i eiendommen, kom ombudsmannen til at søknaden burde vært behandlet. Han ba derfor fylkesmannen om å vurdere saken på ny. Fylkesmannen opphevet deretter avvisningen av søknaden og sendte saken tilbake til kommunen for realitetsbehandling.

I flere klager på nedleggelser av skoler var det et fellestrekk at forholdet til saksbehandlingsreglene for forskrifter i forvaltningsloven var berørt. Sakene viste at landets fylkesmenn tilsynelatende praktiserte regelverket forskjellig ved lovlighetskontrollen av kommunenes beslutninger. På denne bakgrunn tok ombudsmannen på eget tiltak og på generelt grunnlag opp med Kunnskapsdepartementet om og på hvilken måte en kommune må følge forvaltningslovens regler om forskrifter ved beslutning om å legge ned skoler. Departementet delte ombudsmannens oppfatning om at fylkesmennenes praksis var uensartet, selv om det ble ansett usikkert om ulikheten skyldtes de forholdene ombudsmannen hadde pekt på. På denne bakgrunn fant departementet grunn til å be Utdanningsdirektoratet utarbeide et nytt rundskriv til erstatning for det gamle.

En politibetjent som var ansatt i stilling som politibetjent 1 søkte stilling som politibetjent 2 ved samme politistasjon som hun allerede arbeidet. Hun ble under dissens ikke ansett som reell søker av det lokale ansettelsesrådet, fordi den vesentlige forskjellen på stillingene var lønnsplasseringen. Mindretallet i det lokale ansettelsesrådet klaget saken inn for det sentrale ansettelsesrådet, som tok anken til følge. Politibetjenten ble likevel ikke tilsatt. Ombudsmannen kom til at politibetjenten var reell søker, og at hun hadde krav på stillingen som politibetjent 2 etter avgjørelsen i det sentrale ansettelsesrådet. På denne bakgrunn ble politidistriktet bedt om å vurdere muligheten for opprykk til politibetjent 2 for klageren, samt økonomisk kompensasjon for det lønnstap hun har hatt som følge av at hun ikke ble tilbudt stillingen. Ombudsmannen knyttet også enkelte kommentarer til det lokale ansettelsesrådets saksbehandling, og til uttalelser politidistriktet kom med til ombudsmannen vedrørende en annen tilsettingsprosess.

På bakgrunn av klagesaker til ombudsmannen ble det rettet en generell henvendelse til Justisdepartementet om saksbehandlingstiden i Statens sivilrettsforvaltning og politiet av saker etter straffeprosessloven kap. 31 om erstatning etter strafforfølgning.

Bakgrunnen for saken var at en kontrollkommisjon for et sykehus avviste en klage fra en pasient på et vedtak om overføring av ham etter psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 4-10 fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold til tvungent vern i sykehusavdeling. Kommisjonen hadde begrunnet avvisningen både med at det var uklart om det forelå en klage og at klagen uansett ikke lenger var aktuell ettersom pasienten på tidspunktet for kommisjonens behandling var utskrevet fra den aktuelle sykehusavdelingen. Kommisjonen ble kritisert for ikke å ha foretatt undersøkelser for å få avklart spørsmålet om pasienten ønsket å klage eller ikke. Ombudsmannen uttalte videre at pasienten hadde krav på å få realitetsbehandlet sin klage og at den ikke kunne avvises med den begrunnelse at den ikke lenger var aktuell fordi pasienten var utskrevet fra den aktuelle sykehusavdelingen. Kommisjonen ble bedt om å behandle saken på nytt. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse tok kontrollkommisjonen As klage til realitetsbehandling. Klagen på overføringsvedtaket ble ikke tatt til følge.

Saken gjaldt i første rekke spørsmålet om Helsetilsynet var forpliktet til å ta i betraktning skjulte lydopptak i en sak om retting og sletting av opplysninger i en pasientjournal. A og B klaget en slik sak inn for Helsetilsynet i Hordaland, og ønsket å fremlegge lydopptak de hadde tatt opp i det skjulte til støtte for sine anførsler. Tilsynet ville ikke ha lydopptakene tilsendt og tok ikke stilling til betydningen av opptakene. Heller ikke Statens helsetilsyn tok stilling til bruken av lydopptakene i den konkrete saken. Ombudsmannen fant grunn til å kritisere både Helsetilsynet i Hordalands og Statens helsetilsyns behandling av saken. Det representerte et brudd på forvaltningslovens krav om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes at lydopptakene ikke ble tatt i betraktning. Vedtaket i saken syntes heller ikke å tilfredsstille forvaltningslovens innholdsmessige krav til begrunnelse. Selv om det var positivt at Statens helsetilsyn til slutt vurderte saken konkret, og kom til at lydopptakene burde vært tatt i betraktning, mente ombudsmannen at det på et tidligere tidspunkt burde vært reagert mot Helsetilsynet i fylkets behandling. Ombudsmannen konkluderte med at Helsetilsynet i Hordalands vedtak, som følge av saksbehandlingsfeilene, måtte anses som ugyldig. Det ble derfor bedt om at saken ble vurdert på nytt.

Sivilombudsmannen tok av eget tiltak opp visse spørsmål knyttet til reglene om utbyggingsavtaler, med Kommunal- og regionaldepartementet. Ombudsmannen la til grunn at kommunen som hovedregel ikke har adgang til å binde sin planmyndighet. Han fant det imidlertid ikke naturlig å forstå plan- og bygningsloven 2008 § 17-4 femte ledd slik at den har som direkte avtalerettslig virkning at en utbyggingsavtale inngått i strid med bestemmelsen er ugyldig og dermed ikke kan gjøres gjeldende mellom partene. Departementet ble bedt om å overveie om det kunne være hensiktsmessig å utrede hvilke rettsvirkninger § 17-4 femte ledd bør ha de lege ferenda, for deretter å vurdere bestemmelsens ordlyd.

Kommunale rapport hadde bedt om innsyn i søkerlisten til stillingen som rådmann i Sortland kommune. Under henvisning til at søknadsfristen var forlenget og at det ikke var opprettet noen søkerliste da begjæringen ble fremmet, ble innsynbegjæringen avslått hos kommunen og fylkesmannen. Etter at saken ble klaget inn for ombudsmannen, skiftet fylkesmannen standpunkt og la til grunn at plikten til å opprette søkerliste oppstår ved utløp av den opprinnelige søknadsfristen. Ombudsmannen fant å kunne la saken i bero med dette.