To møter i formannskapet i Larvik kommune ble høsten 2010 holdt for lukkede dører. Møtene var ikke annonsert i media på forhånd, det var uklart med hvilken hjemmel dørene var lukket og informasjonen i møteboken var mangelfull. En avis klaget over saksbehandlingen forut for og gjennomføringen av møtene i formannskapet. Lukking av møte skal vedtas av formannskapet selv. Plikten til å bekjentgjøre møtet på forhånd må antas å gjelde like fullt, selv om det kan være hjemmel for lukking av dørene ved behandlingen av én, flere eller alle saker i et konkret møte. Eventuell lukking av dørene må vedtas for hver enkelt sak, og hjemmelen for vedtaket skal føres i møteboken.  

En avis ønsket innsyn i en rapport til Bufdir fra et eksternt konsulentbyrå, samt dokumenter fra de fem regionkontorene i Bufetat som var sendt til Bufdir og brukt ved utarbeidelsen av Bufetats årsrapport. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) fant etter en fornyet vurdering å kunne gi delvis innsyn i konsulentrapporten, men fastholdt at Bufdir og regionkontorene i Bufetat måtte anses som ett organ i tilknytning til årsmeldingsarbeidet og at rapportene fra regionkontorene kunne unntas som organinterne. Etter en konkret helhetsvurdering av de opplysningene som forelå i saken om forholdet mellom regionkontorene i Bufetat og Bufdir, kunne ombudsmannen vanskelig se at direktoratet og regionkontorene til vanlig var å anse som ett organ. Det var ikke begrunnet hvorfor dette skulle være annerledes i tilknytning til årsrapporten, og det knyttet seg derfor begrunnet tvil til adgangen til å unnta dokumentene som organinterne, jf. offentlighetsloven § 14. Begrunnelsen departementet hadde gitt for ikke å utvise meroffentlighet i underlagsmaterialet fra regionene var også mangelfull. Departementet hadde heller ikke grunngitt hvorfor det var «påkravd» å unnta fem sider i den eksterne rapporten, jf. offentlighetsloven § 15 annet ledd. Etter en ny vurdering ga departementet fullt innsyn i samtlige dokumenter i saken.  

Fylkesutvalget i Telemark fylkeskommune skulle i et fjernmøte behandle et forliksforslag i en entreprisetvist. Av hensyn til behovet for å holde interne vurderinger skjult i tilfelle forliksforslaget ikke ble godtatt, og saken derfor gikk til domstolen, ble det på forhånd ansett klart at møtet måtte holdes for lukkede dører. I og med at kunngjøringsplikten i kommuneloven bare gjaldt for møter som skulle holdes for åpne dører, ble møtet ikke kunngjort for allmennheten. Uansett var det så kort tid fra forliksforslaget forelå og til akseptfristen for forslaget gikk ut til at det kunne oppstilles noen kunngjøringsplikt. Ombudsmannen kom til at fylkeskommunen hadde lagt til grunn en uriktig forståelse av loven. Etter ombudsmannens syn, som delvis var basert på en tidligere uttalelse samme år, gjaldt kunngjøringsplikten også for møter som antakeligvis kom til å gå for lukkede dører. Dersom administrasjonens eller fylkesordførerens oppfatning av om møtet skulle holdes for åpne eller lukkede dører skulle være avgjørende for om møtet skulle kunngjøres, ville det være liten realitet i at det er det folkevalgte organet, her fylkesutvalget, som etter loven skal bestemme om møtet skal lukkes. Med dagens teknologi og tatt i betraktning at fylkeskommunen allerede en uke i forveien ble kjent med at det måtte avholdes et møte i fylkesutvalget, kunne det dessuten vanskelig sies å ha vært praktisk umulig å gi allmennheten informasjon om det forestående møtet. Ombudsmannen hadde også noen merknader til saksbehandlingen for øvrig.  

Ombudsmannen undersøkte på generelt grunnlag saksbehandlingen av uførepensjonssøknader der søkeren mottar arbeidsavklaringspenger. Ved den gjeldende saksflyten i Nav gjøres vedtaket klart ved Nav forvaltningsenheten før saken sendes Nav Pensjon for beregning, samordning og utbetaling. Som en del av saksbehandlingsrutinene setter Nav forvaltningsenheten virkningstidspunktet (tidspunktet uførepensjonen skal utbetales fra) frem i tid og innberegner forventet saksbehandlingstid ved Nav Pensjon i de sakene der søkeren mottar arbeidsavklaringspenger. Arbeids- og velferdsdirektoratet varslet at det tas sikte på ny og forenklet saksflyt i uførepensjonssaker fra årsskiftet. Ombudsmannen mente at Nav neppe har hjemmel for praksisen med å sette virkningstidspunktet frem i tid. Arbeids- og velferdsdirektoratet ble bedt om å vurdere å endre praksis for fastsettelse av virkningstidspunkt for utbetaling av uførepensjon i de sakene der søkeren mottar arbeidsavklaringspenger. Videre ba han om at ombudsmannen blir holdt orientert om saksbehandlingstiden ved Nav Pensjon og om direktoratets syn på om saksbehandlingstiden kan kortes ytterligere ned. Arbeids- og velferdsdirektoratet kom tilbake til saken, og uttalte at Nav mente å ha hjemmel for sin praksis med å sette virkningstidspunktet for uførepensjon frem i tid for søkere som mottok arbeidsavklaringspenger. Ombudsmannen fastholdt og utdypet imidlertid sitt standpunkt, og direktoratet har etter dette ikke kommet tilbake med ytterligere merknader.   

Saken gjaldt melding om naust og moloer for bruk i landbruket. Det ble lagt til grunn at tiltakene var å regne som «driftsbygninger i landbruket», som i utgangspunktet kunne meldes etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 (plbl. 1985) nr. 77 § 81. Det sentrale spørsmålet var om tiltakene var «nødvendig… i landbruket», slik at unntaket i plbl. 1985 § 17-2 tredje ledd nr. 1 fra byggeforbudet i strandsonen kom til anvendelse. Ombudsmannen kom til at tiltakshaverne hadde gjort det som kunne forventes av dem for å underbygge sin påstand om at moloene var nødvendige. Det var da fylkesmannen som hadde en oppfordring til å opplyse saken ytterligere for å tilbakevise tiltakshavernes påstand. Fylkesmannen hadde heller ikke gitt en tilstrekkelig konkret begrunnelse for hvorfor det kombinerte fôrlager og naust ikke var «nødvendig». Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering. Saken reiste også spørsmål om avbrytelse av klagefrist ved elektronisk klage. Fylkesmannen hadde sendt klage på kommunens vedtak i e-brev direkte til saksbehandler i kommunen på klagefristens siste dag. Ombudsmannen kom til at klagen ikke var rettidig fremmet, da klagen ikke var sendt til den elektroniske adressen oppgitt for mottak av elektronisk klager. Etter en konkret vurdering fant ombudsmannen imidlertid ikke grunn til å tro at fristoversittelsen hadde virket bestemmende på vedtakets innhold.

Ombudsmannen besøkte i januar 2011 Bodø fengsel. På bakgrunn av det som fremkom under besøket, ble det stilt flere spørsmål til Kriminalomsorgen region nord knyttet til blant annet innsattes muligheter til fysisk aktivitet i luftegården, tillitsmannsordningen, lysforholdene i sikkerhetscellene og informasjon til de innsatte om fremgangsmåten ved klager til ombudsmannen. Ombudsmannen ga uttrykk for at forsvarlig snørydding og strøing var helt nødvendig for at de innsatte skulle kunne ha reell mulighet til å benytte hovedluftegården til fysisk aktivitet gjennom hele vinterhalvåret. Det var derfor positivt at kriminalomsorgen hadde varslet en innskjerping av rutinene for snørydding og strøing. Ombudsmannen konstaterte videre at det enkelte fengsel har betydelig frihet ved utforming av tillitsmannsordning og han merket seg fengselets ordning med morgenmøter på hver avdeling. Det ble understreket at det også bør tas hensyn til de innsattes ønsker ved utforming av tillitsmannsordning og regionen ble bedt om å vurdere om formålet med slike ordninger kunne anses ivaretatt. Belysningen i de to sikkerhetscellene var på tidspunktet for besøket ikke tilfredsstillende, og ombudsmannen merket seg at regionen hadde varslet at det ville bli montert lyspunkter i en gang utenfor cellene. Ombudsmannen understreket retten til tilfredsstillende belysning og ga uttrykk for at også innsatte plassert i sikkerhetscelle må sikres et visst omfang av dagslys. De innsattes rett til ukontrollert kommunikasjon med ombudsmannen ble understreket. Det var positivt at fengselet i etterkant av besøket hadde fjernet en formulering i sitt informasjonsmateriell der det fremgikk at klager til ombudsmannen burde sendes via direktøren.  

Bidragsmottakeren og bidragspliktige var uenige om hvorvidt bidragspliktiges samvær med sønnen faktisk hadde samme omfang som fastsatt ved dom. Bidragsmyndighetene så ved bevisvurderingen bort fra flere av de bevisene bidragsmottakeren fremla, da de ikke ble ansett for å være tilstrekkelig nøytrale. Ombudsmannen mente at det var svakheter ved Nav Klageinstans Østs vurdering av de fremlagte bevisene og kom med synspunkter blant annet på betydningen av barnets uttalelser. Det ble anbefalt at saken ble vurdert på nytt. Nav Klageinstans behandlet saken på nytt, og kom til at det var klart bevist at det ikke var samvær som fastsatt i dommen.  

Saken gjaldt spørsmål om settefylkesmannens saksbehandler var inhabil etter forvaltningsloven § 6 annet ledd fordi hun under behandlingen av en klage over dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen hadde inngått arbeidsavtale med den fylkesmannen som hadde påklaget vedtaket. Ombudsmannen kom til at det forelå «særegne forhold» som var «egnet til å svekke tilliten» til hennes upartiskhet, og ba settefylkesmannen behandle saken på nytt. Settefylkesmannen opphevet deretter sitt vedtak i saken og traff samtidig nytt vedtak om å omgjøre kommunens dispensasjonsvedtak. Det fremgikk av fylkesmannens vedtak at det kunne påklages og at klagen skulle sendes settefylkesmannen.  

På vegne av A mente C at skatteklagenemndas avgjørelse av hennes krav om særfradrag for store sykdomsutgifter for inntektsåret 2007 var et utslag av forskjellsbehandling. C klaget derfor over at Skattedirektoratet hadde avslått As anmodning om å få overprøvet dette vedtaket av Riksskattenemnda. Ombudsmannen kom til at Skattedirektoratets skjønnsutøvelse i forbindelse med vurderingen av As endringsanmodning ikke hadde vært beheftet med feil. Han fant heller ikke at avslaget på endringsanmodningen kunne betegnes som klart urimelig.  

Saken reiste spørsmål om lederen i en klagenemnd hadde kompetanse til å avvise en begjæring om omgjøring av et vedtak uten å forelegge spørsmålet for klagenemnda. Ombudsmannen mente at Larvik kommunes begrunnelse for å avvise omgjøringsbegjæringen bygget på en uriktig forståelse av kommuneloven. Larvik kommune ble bedt om å behandle omgjøringsbegjæringen på nytt.