Veterinær A sendte inn en bekymringsmelding til Mattilsynets beredskapsvakt vedrørende en hundeeier som ikke hadde underlagt hunden sin de undersøkelsene A mente var nødvendige. Ved en tilfeldighet fikk A senere kjennskap til hva beredskapsvakten hadde foretatt seg i saken. A klaget til Mattilsynet over beredskapsvaktens beslutninger, og senere også over Mattilsynets håndtering av As klage. A mente at han måtte ha klagerett på Mattilsynets beslutninger i saken. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere Mattilsynet for ikke å ha gitt A klagerett over beredskapsvaktens håndtering av bekymringsmeldingen. Ombudsmannen fant heller ikke grunn til å kritisere Mattilsynet for ikke å ha gitt A klagerett på beslutningen om ikke å iverksette sanksjoner mot veterinæren som var ansatt i Mattilsynets beredskapsvakt.

Saken gjaldt Skatt nords oppfølging av to forskjellige klager fra en og samme skattyter. Den ene klagen gjaldt ligningen for 2008, den andre ligningen for 2009. Skatt nord erkjente at skattekontorets oppfølging hadde sviktet i begge disse klagesakene, og forsikret at kontorets rutiner for registrering og oppfølging av klagesaker nå skulle gjennomgås og skjerpes. Ombudsmannen fant derfor å kunne la saken bero med den forklaring og beklagelse som var gitt.  

Saken gjaldt spørsmål knyttet til Økokrims svar på og oppfølging av en rettsanmodning fra brasilianske myndigheter. Anmodningen knyttet seg til det brasilianske politiets etterforskning av en norsk statsborgers økonomiske disposisjoner i Brasil. Ombudsmannen fant at Økokrim hadde tilstrekkelig rettslig grunnlag for å besvare rettsanmodningen. Det var ikke holdepunkter i det materialet som ble undersøkt for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot måten den endelige rapporten ble oversendt på eller Økokrims oppfølging etter at den første gang ble oversendt. Økokrim ble imidlertid kritisert for ikke å ha besvart en henvendelse fra klagerens norske advokat  

Nav Internasjonalt skulle foreta en grensegjengerberegning i forbindelse med en brukers sak om rehabiliteringspenger/arbeidsavklaringspenger. Nav Internasjonalt ba Nav Karasjok om å oversende noen opplysninger, og opplyste senere til brukers rettshjelper at Nav Internasjonalt hadde purret på opplysningene fra Nav Karasjok flere ganger. Da saken hadde ligget i over ett år ved Nav Internasjonalt, ble saken klaget inn til ombudsmannen. Nav Karasjok opplyste hit at opplysningene ved flere anledninger var oversendt Nav Internasjonalt. Ombudsmannen kritiserte saksbehandlingen og ba om at Nav Internasjonalt fant årsaken til saksbehandlingssvikten, og at det ble sørget for rutiner som hindrer at slike feil kan skje igjen. Nav Internasjonalt redegjorde etter dette for årsakene til saksbehandlingssvikten, og opplyste at det nå var utarbeidet rutiner for behandling av sakene slik at en denne typen svikt ikke skal skje igjen.  

Saken gjaldt vedtak om eiendomsskatt på en fritidseiendom i Sel kommune der et søskenpar eide tomten og et uthus sammen, mens de hadde eksklusiv eller separat eiendomsrett til hver sin hytte på tomten. Etter klage fikk søskenparet en særskilt taksering av hver sin hytte, men de fikk kun ett bunnfradrag for eiendommen da det sto i kommunens retningslinjer at det kun skulle gis ett bunnfradrag for hvert bruksnummer. Ombudsmannen kom til at kommunens retningslinjer ikke bygget på en riktig lovforståelse og at søskenparet i tråd med eiendomsskatteloven og de føringer som er lagt i lovforarbeidene, hadde krav på et bunnfradrag for hver av hyttene. Ombudsmannen uttalte seg også om begrunnelsen for eiendomsskattevedtaket.  

Ein journalist klaga over at ni av 21 søkjarar på søkjarlista til stillinga som kommunikasjonssjef i Forsvarsdepartementet var unnateke offentlegheit. Departementet hadde ein praksis der grunngivinga til søkjarane for å vere unnateke den offentlege søkjarlista ikkje blei vurdert før lista var oppretta. Dersom nokon bad om ”meirinnsyn” blei grunngivinga vurdert. Ombodsmannen kom til at departementet sin praksis ikkje var i samsvar med offentleglova.  

Saken gjaldt Utlendingsdirektoratets saksbehandling av en søknad om norsk statsborgerskap. Da klageren henvendte seg til ombudsmannen hadde det gått ca. 2 ½ år fra søknaden ble fremsatt, uten at saken var ferdigbehandlet. Klageren hadde heller ikke fått informasjon om hvilken saksbehandlingstid som kunne forventes og hans skriftlige henvendelser til direktoratet var ikke besvart. Ombudsmannens kritiserte direktoratet for at det ikke på et tidligere tidspunkt hadde blitt avklart at det var behov for ytterligere undersøkelser i saken. At dette først skjedde etter ca. ett år, hadde medført en vesentlig forsinkelse av saksbehandlingen. Videre kritiserte ombudsmannen at det ikke ble gitt foreløpig svar med informasjon om forventet saksbehandlingstid, at klageren ikke fikk tilfredsstillende etterfølgende informasjon om forsinkelser i saksbehandlingen og at hans henvendelser dels ble besvart sent og dels ikke ble besvart overhodet. Ombudsmannen hadde også kritiske merknader til direktoratets journalføring og til oppfølgingen av ombudsmannssaken  

En kommune tildelte et driftstilskudd til fysioterapi i privat praksis. Det var fire søkere til tilskuddet, men bare vedkommende som fikk tilskuddet ble innkalt til intervju. A påklaget vedtaket og hevdet at det heftet flere feil ved kommunens saksbehandling og den kvalifikasjonsvurderingen som var gjort av søkerne. Hun viste i denne forbindelse blant annet at hun hadde mye lengre og mer relevant erfaring enn vedkommende som ble tildelt tilskuddet. Ombudsmannen konkluderte med at kommunen ikke hadde vært seg tilstrekkelig bevisst skillet mellom tilsettingssaker og tildelingssaker etter kommunehelsetjenesteloven § 4-2 første ledd. Flere av forvaltningslovens saksbehandlingsregler var brutt i prosessen, som bar preg av manglende skriftlighet. Det forelå blant annet ikke skriftlig vedtak i saken og A hadde ved underretningen om vedtaket ikke fått informasjon om klageadgang og klagefrist m.v. Det var også vanskelig å se at kommunen hadde hatt et tilstrekkelig grunnlag for å foreta en forsvarlig kvalifikasjonsvurdering av søkerne. Ombudsmannen ga uttrykk for at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning for saken. Ettersom saken lå mange år tilbake i tid var det ikke aktuelt med ny behandling som klagesak. Kommunen ble imidlertid bedt om å vurdere hva som eventuelt burde gjøres overfor A på bakgrunn av de feilene som var gjort. Ombudsmannen ba også om å få oversendt kommunens nye prosedyrer for slike tildelingssaker. Kommunen oversendte deretter sine retningslinjer. I et nytt brev til kommunen påpekte ombudsmannen at retningslinjene var kortfattede og lite detaljerte med hensyn til de ulike saksbehandlingsreglene som må følges i saker om tildeling av driftstilskudd. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at forvaltningslovens regler om blant annet skriftlighet, begrunnelse og krav til underretning om vedtaket ville bli fulgt av kommunen i fremtidige saker.  

Tilsynsrådet for advokatvirksomhet krevet at utgifter til avholdt bokettersyn ble innbetalt før behandling av søknad om ny advokatbevilling etter tilbakekall. Klagen til ombudsmannen gjaldt blant annet dette og at det var gitt opplysninger til pressen i strid med taushetsplikten etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Ombudsmannen kom til at det var klageadgang til Advokatbevillingsnemnden på Tilsynsrådets vedtak om å gi ny bevilling, da det måtte anses å være satt et vilkår til ugunst for advokaten. Videre fant ombudsmannen det tvilsomt om det var adgang til å kreve innbetaling av utgiftene til bokettersyn for å behandle eller innvilge søknad om ny bevilling. Tilsynsrådet ble bedt om å behandle spørsmålet på nytt. Ombudsmannen fant at det ikke kunne anses å foreligge brudd på taushetsplikten. Tilsynsrådet tok til etterretning ombudsmannens syn på klageadgang og kom senere til at det ikke var adgang til å kreve innbetaling av utgiftene til bokettersyn for å behandle eller innvilge ny advokatbevilling.  

På generelt grunnlag ble Skattedirektoratet stilt spørsmål om Skatteetatens registrering av henvendelser sendt til etatens postboksadresser i Mo i Rana. Bakgrunnen for saken var klagesaker om manglende svar, der det ikke kunne sees at de ubesvarte brevene var registrert mottatt. Skattedirektoratet redegjorde for mulige årsaker til at brev sendt til postboksadressene ikke ble registrert mottatt. Da økt bruk av elektronisk kommunikasjon ville redusere risikoen for at henvendelser ble feilsendt til Mo i Rana, var det etter direktoratets oppfatning ikke behov for omfattende tiltak for å forhindre at det som ble antatt å være et lite antall brev kom bort. Ombudsmannen fremhevet viktigheten av at henvendelser Skatteetaten mottok raskt ble journalført og registrert inn i saksbehandlingssystemene. Skattedirektoratets redegjørelser reiste spørsmål om feil i registreringen av mottatte henvendelser ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Direktoratet ble derfor bedt om å vurdere om de praktiske rutinene for registrering av innkomne henvendelser til postboksadressene i Mo i Rana burde bli gjennomgått, og om å følge eventuelle fremtidige henvendelser om mangelfulle registreringer ordentlig opp.