En avis ba om innsyn i en arbeidsmiljørapport gjennomført i en kommune. Bakgrunnen var en pressemelding fra kommunen der det fremkom at rådmannen umiddelbart ville gå over i en ny stilling i kommunen. Fylkesmannen opplyste at resultatet fra arbeidsmiljøundersøkelsen kun var samlet i noen lysark som var brukt ved presentasjonen til formannskapet. Innsyn i lysarkene var avslått under henvisning til forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 om taushetsplikt for «noens personlige forhold». Ombudsmannen kom til at det var tvilsomt om alle opplysningene i lysarkene var undergitt taushetsplikt, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere kravet om innsyn i lysark fem-seks og ni på nytt.  

Kommunen krevde inn feieavgiften sammen med innkreving av vann- og avløpsavgiften. Innkrevingen av avgiftene var delt opp i fire terminer og medførte at klageren måtte betale totalt kr 200 i fakturagebyr for å betale feieavgiften på kr 212. Begrunnelsen for oppdelingen var økt betalingsvilje. Ombudsmannen uttalte at det forelå åpenbare muligheter for besparelse ved å innkreve feieavgiften én gang i året, og ettersom kommunens forutsetning om økt betalingsvilje neppe kunne gjelde for oppdelingen av feieavgiften, ble den foretatte oppdelingen ansett «klart urimelig». Kommunen ble bedt om å behandle saken på nytt.

En søker til et utlyst 50 % driftstilskudd til fysioterapi ble ikke innkalt til intervju og ikke tildelt tilskuddet. Hun mente seg forbigått og kom med en rekke innsigelser mot kommunens saksbehandling, blant annet manglende oversendelse av søkerlisten og mangelfull informasjon. Ombudsmannen kom til at behandlingen av tildelingssaken var utilfredsstillende på flere sentrale punkter, blant annet knyttet til retten til innsyn i saksdokumenter. Kommunen syntes å ha mangelfull kjennskap til sentrale saksbehandlingsregler og ble anmodet om å gjennomgå egne rutiner for behandling av forvaltningssaker generelt og saker om innsyn spesielt. Om feilene også kunne hatt betydning for selve tildelingen av driftstilskuddet, kunne ombudsmannen ikke ta stilling til.

En afrikansk familie med seks mindreårige barn fikk avslag på søknad om kommunal bolig. Ombudsmannen stilte spørsmål ved kommunens vurdering av om familien oppfylte vilkåret om «ikke å være i stand til å skaffe seg egnet bolig selv». Kommunens rutiner for klagesaksbehandlingen ble tatt opp, særlig om ordningen med å la saksbehandleren fra førsteinstans møte under klagenemndas behandling var i samsvar med inhabilitetsregelen i kommuneloven § 40 nr. 3 bokstav c), og om kravet til begrunnelse av vedtak. Ombudsmannen fant at det var mangler ved vurderingen av om klagerne var å anse som vanskeligstilte personer, og ba om at saken ble behandlet på nytt. Flere forhold ved saksbehandlingen ga grunn til kritiske merknader, og ombudsmannen ba kommunen gjennomgå rutinene for klagesaksbehandlingen.

Vinje kommune ga ramme- og igangsettingstillatelse på vilkår om at tiltakshaveren inngikk avtale om å betale et såkalt anleggsbidrag. Vilkåret ble stadfestet av Fylkesmannen i Telemark. Ombudsmannen kom til at kommunen ikke hadde adgang til å oppstille et slikt vilkår uten uttrykkelig hjemmel i lov eller forskrift. En avtale inngått ved bruk av tillatelsen som pressmiddel kunne etter ombudsmannens syn ikke være bindende for tiltakshaveren. Ombudsmannen ba derfor fylkesmannen se på saken på nytt, og herunder vurdere om betalingsplikt kunne anses tilstrekkelig hjemlet i vann- og kloakkavgiftsloven med forskrift og den kommunale forskriften om vann- og avløpsgebyr.

På generelt grunnlag ble Arbeids- og velferdsdirektoratet stilt flere spørsmål om feilaktige forskuddstrekk i Arbeids- og velferdsetatens stønader. Direktoratet bekreftet å være kjent med feilaktige forskuddstrekk for en del stønadsmottakere i de senere årene, og redegjorde for årsaker til feilene, for korreksjonsrutiner og for tiltak. Ombudsmannen tok direktoratets redegjørelse til etterretning, men hadde flere bemerkninger til etatens skriftlige rutinebeskrivelser for korreksjon av feilaktige skattetrekk.    

En journalist krevde innsyn i dokumenter hos Trondheim kommunale pensjonskasse. Pensjonskassen avslo kravet. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag opprettholdt avslaget under henvisning til at pensjonskassen falt utenfor offentlighetsloven. Ombudsmannen kom til motsatt resultat, og ba fylkesmannen om å vurdere innsynskravet på nytt.

På generelt grunnlag ble Landbruks- og matdepartementet bedt om å kommentere uttalelser fra Skattedirektoratet om hvordan bostedsregistreringer i folkeregisteret ble tillagt betydning i saker om konsesjon og boplikt. Herunder ble departementet bedt om å vurdere om det var dekkende at det i rundskriv M-2/2009 var uttalt at det var nok at noen hadde vært folkeregistrert bosatt på en eiendom for å fastslå at eiendommen tidligere hadde vært brukt som helårsbolig, jf. konsesjonsloven § 7 første ledd nr. 1. Bestemmelsen hjemler forskrifter om nedsatt konsesjonsgrense for «bebygd eiendom som er eller har vært i bruk som helårsbolig». Landbruks- og matdepartementet redegjorde etter dette for hvordan bostedsregistreringer ble tillagt betydning i konsesjons- og bopliktssaker. Ombudsmannen uttalte at det måtte antas å være en fare for at henvisningen til folkeregisterets bostedsregistreringer i rundskriv M-2/2009 ville kunne føre til at kommuner la til grunn at konsesjonsloven § 7 første ledd nr. 1 kom til anvendelse for eiendommer som faktisk ikke hadde vært i bruk som helårsbolig. Dette ville kunne føre til boplikt ved overdragelser uten at lovens vilkår var oppfylt. Landbruks- og matdepartementet ble derfor bedt om å endre rundskrivet på dette punktet. Presiseringen i konsesjonsloven §§ 6 og 7 om at boplikt innebar krav om bostedsregistrering ga ikke grunn til bemerkninger. Departementet orienterte senere om at rundskrivet ville bli endret i tråd med ombudsmannens uttalelse.

Saken gjelder Preimplantasjonsdiagnostikknemndas avslag på en søknad om tillatelse til preimplantasjonsdiagnostikk i utlandet. Nemnda avslo søknaden under henvisning til at vilkåret om at det må foreligge alvorlig, arvelig sykdom ikke var oppfylt. Ved vurderingen anså nemnda seg ikke bundet av en avgjørelse fra den tidligere Dispensasjons- og klagenemnda for behandling i utlandet, der tillatelse ble gitt i et tilfelle med samme sykdomsdiagnose. Det ble heller ikke ansett avgjørende at det har vært gitt tillatelse til senabort i tilfeller der det er konstatert at fosteret har den aktuelle genetiske feilen. Ombudsmannen kom til at det ikke kunne rettes innvendinger mot at nemnda ikke hadde ansett seg bundet av avgjørelsen vedrørende samme sykdomstilstand fra nemnda som tidligere vurderte slike saker. Ulik konklusjon i de to sakene kunne heller ikke anses som usaklig forskjellsbehandling. Etter ombudsmannens syn knyttet det seg derimot begrunnet tvil til nemndas vurderinger når det gjeldt betydningen av at det hadde vært gitt tillatelse til senabort av fostre med den aktuelle genetiske feilen, blant annet i klagerens tilfelle. Ombudsmannen ba på denne bakgrunn nemnda om å vurdere saken på nytt, og herunder foreta en nærmere vurdering av abortvedtaket som var truffet vedrørende klageren.

Hovedimportøren mente at Mattilsynet ikke hadde grunnlag for å godkjenne søknader fra flere parallellimportører.  Det ble anført at mangelfull kontroll med parallellgodkjenninger kan medføre helse- og miljøskader og dessuten være skadelig for originalpreparatets renommé. Spørsmålet for ombudsmannen var om dokumentasjonen som fulgte med søknadene, var tilstrekkelig til å oppfylle kravene som er stilt i forskrift og retningslinjer. Ombudsmannen kom til at det var tvil om Mattilsynet hadde hatt godt nok grunnlag for å godkjenne parallellpreparatene, og ba tilsynet se på sakene på nytt. Mattilsynet foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken, herunder den foreliggende dokumentasjonen, og opprettholdt sitt tidligere vedtak. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse ville tilsynet vurdere å tydeliggjøre retningslinjene.