Saken gjelder Ringerike fengsels rutiner for kontroll av innsattes sending av post til enkelte særskilte grupper mottakere, der adgangen til kontroll er begrenset. Ombudsmannen mente det var uheldig at det var uklart om fengselets interne rutiner var fullt ut i samsvar med straffegjennomføringsloven og retningslinjene til den. Fengselet ble bedt om å gjennomgå sin interne instruks og oppslag i fengselet for å bringe innholdet bedre i samsvar med overordet regelverk på området.  

Saken gjaldt dispensasjon fra arealformålet i kommuneplanens arealdel. Volda kommune ga dispensasjon fra LNF-formål til oppføring av et tilbygg til en fritidsbolig. Vedtaket ble stadfestet av Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Naboene klaget til ombudsmannen på dispensasjonsvedtaket og viste blant annet til at fritidsboligen lå midt i et landbruksområde i drift. Ombudsmannen uttalte at et grunnleggende krav til begrunnelse for et vedtak om dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 er at det fremgår at hvert av lovens kumulative vilkår er vurdert og hvilke konklusjoner vurderingene munnet ut i. Det fremgikk ikke uttrykkelig av fylkesmannens vedtak at begge vilkårene var vurdert og funnet oppfylt. Ombudsmannen kom derfor til at fylkesmannens vedtak var ugyldig. Fylkesmannen behandlet saken på ny. I den nye gjennomgangen av saken vurderte fylkesmannen begge de kumulative vilkårene i dispensasjonsbestemmelsen og stadfestet kommunens vedtak. Ombudsmannen lot saken bero med fylkesmannens nye vurdering. 

Saken gjelder kriminalomsorgens utelukkelse av A fra fellesskapet i Trondheim fengsel i en periode på ca. 110 dager. Utelukkelsen reiste spørsmål knyttet til de vurderinger som ble gjort i forbindelse med de aktuelle beslutningene og ulike sider ved saksbehandlingen. Ombudsmannen mente at begrunnelsene i vedtakene burde ha vært noe mer utførlige. Kriminalomsorgen ble også kritisert for flere brudd på straffegjennomføringslovens bestemmelser om rapportering til overordnet organ ved langvarig utelukkelse av fengselsinnsatte. Verken fengselet eller regionen hadde overholdt sine rapporteringsforpliktelser. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunn til å rette avgjørende kritikk mot selve beslutningene om å utelukke A fra fellesskapet  I brev til direktørene i kriminalomsorgens regioner, landets fengselsledere og Kriminalomsorgens utdanningssenter tiltrådte Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) ombudsmannens uttalelse i saken. I brevet ble det også presisert hvilke rapporteringsrutiner som skal følges i utelukkelsessaker og opplyst at ombudsmannens uttalelse ville bli hensyntatt i forbindelse med KSFs pågående arbeid med revidering av retningslinjene til straffegjennomføringsloven. 

Saken gjaldt en namsfogds saksbehandlingstid i sak om endring av gjeldsordning. Ombudsmannen kom til at saksbehandlingstiden av den aktuelle gjeldsordningssaken var kritikkverdig. Saksbehandlingstiden hadde vært lang, og namsfogden hadde ikke kunnet gi noen forklaring på årsakene til dette. Det var videre tvil knyttet til arkivrutinene ved kontoret. Ombudsmannen fant grunn til å orientere Politidirektoratet og Riksarkivet om saken.  

Saken gjelder politiets avslag på en søknad om ervervstillatelse for en revolver av typen Smith & Wesson kaliber .500 magnum. Søknaden ble avslått av politidistriktet uten nærmere vurdering. Det ble vist til et generelt forbud mot pistoler og revolvere med kraftige kalibre nedlagt av Politidirektoratet i rundskrivs form (rundskriv 2008/003). Klagen ble behandlet av direktoratet, som fastholdt avslaget. Ombudsmannen konkluderte med at Politidirektoratet hadde gått ut over sine fullmakter ved utformingen av rundskrivet. Søkeren hadde ikke fått en reell toinstansbehandling av søknaden, og ombudsmannen fant grunn til å informere Justis- og beredskapsdepartementet om saken.  

Saken gjaldt dispensasjon fra avstandsregelen i plan- og bygningsloven 1985 § 70 nr. 2 for veranda oppført 2,1 meter fra nabogrensen. Naboen hevdet at verandaen førte til sjenanse og innsyn, og at vilkårene for å gi dispensasjon ikke var oppfylt. Ombudsmannen uttalte at forbudet mot bygging nærmere nabogrensen enn fire meter innebærer at lovgiver har foretatt en avveining av interesser. Det må da utvises tilbakeholdenhet med å dispensere fra dette. At ulempene naboen vil oppleve er beskjedne vil derfor ikke være et selvstendig argument for at dispensasjon skal gis etter pbl. 2008 § 19-2. Tiltakshaver må kunne påvise relevante fordeler ved dispensasjon. En slik fordel må være tilstrekkelig spesifisert og klart angitt, og den må ligge innenfor de rammene plan- og bygningsloven setter. Ombudsmannen kom på denne bakgrunn til at det heftet begrunnet tvil ved den dispensasjonsvurderingen som var blitt foretatt. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Etter en fornyet vurdering av saken opprettholdt fylkesmannen sitt vedtak, men med ny begrunnelse. Ombudsmannen fant ikke grunn til å gå videre med saken.  

En kommune tildelte et 40 % driftstilskudd (driftsavtale) til en privatpraktiserende fysioterapeut. Driftsavtalen var tilknyttet et institutt i kommunen og søkeren som fikk tilskuddet var allerede medeier og daglig leder ved instituttet. Den andre søkeren påklaget vedtaket. Han mente at kommunen hadde gjort flere saksbehandlingsfeil, blant annet ved ikke å innkalle ham til intervju og ved å legge vekt på en innstilling fra medarbeiderne ved instituttet. Han mente også at det heftet feil ved vurderingen av søkernes kvalifikasjoner og at det var lagt vekt på utenforliggende hensyn. Ombudsmannen konkluderte med at kommunen hadde begått flere saksbehandlingsfeil. Han uttalte at tildelingsprosessen var preget av manglende kunnskap om det relevante regelverket og sviktende rutiner for behandling av slike saker. Verken underinstansen eller klageinstansen hadde oppfylt sitt ansvar for opplysning av saken og kommunen hadde lagt vesentlig vekt på instituttets innstilling, som det i denne saken skulle ha vært sett bort ifra på grunn av inhabilitet. Videre var det ikke foretatt noen tilfredsstillende sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av de to søkerne. Det var også lagt vekt på utenforliggende hensyn. Ombudsmannen hadde ikke grunnlag for å uttale noe om hvem av de to søkerne som var best faglig skikket og som skulle ha fått tildelt driftstilskuddet, men uttalte at det i tildelingsprosessen under enhver omstendighet ble begått en urett mot klageren. Kommunen ble derfor bedt om å vurdere hvordan dette eventuelt kunne bøtes på. Kommunen uttalte at feilene som var begått ikke nødvendigvis hadde ført til at feil saker ble tildelt driftstilskuddet, og at kommunen ikke ønsket «å yte skadebot for saksbehandlingsfeil som ikke har hatt innvirkning på det endelige resultatet». Ombudsmannen tok dette til orientering.  

En fars valg om å starte på en fireårig utdanning ble av Nav Klageinstans funnet å være «rimelig grunn» til ikke å ha inntekt ved beregningen av barnebidrag. Han hadde fra tidligere ikke fullført utdanning utover videregående skole, og det ble derfor funnet at han var under slik «vanlig utdanning», som aksepteres som årsak til ikke å ha inntekt. Han hadde over 20 års erfaring innen et annet yrke og hadde hatt god inntekt de siste årene. Ombudsmannen kom til at Nav Klageinstans hadde tolket regelverket feil ved ikke å vurdere individuelle forhold, som for eksempel bidragsmottakerens alder og tidligere arbeidserfaring, ved vurderingen av om han hadde rimelig grunn til ikke å ha inntekt. På denne bakgrunn ba ombudsmannen om at saken ble behandlet på nytt. - Nav Klageinstans behandlet saken på nytt og kom til at bidragsmottakeren hadde rimelig grunn til å være uten inntekt.   

Helsedirektoratet hadde avslått As krav om særfradrag for store sykdomsutgifter knyttet til behandling ved privat helseinstitusjon av hans kone og tre barn som alle hadde fått diagnosen ME. Ombudsmannen kom til at Helsedirektoratet hadde forstått skatteloven § 6-83 annet ledd for snevert med hensyn til de konkrete krav som i det enkelte tilfelle må stilles til det offentlige helsetilbudet for at det skal kunne oppfylle vilkåret om å være et «tilsvarende tilbud» som utelukker at skattyter kan få særfradrag for utgifter til privat behandling.  

Saken gjaldt primært om skattyter hadde krav på å få sin klage på ligningen for 2008 behandlet etter overgangsregelen som ble gitt da den tidligere fireårsregelen i skatteloven § 2-1 fjerde ledd ble opphevet med virkning fra og med inntektsåret 2004. Subsidiært var reist spørsmål om det var klart urimelig av Skatt øst ikke å ta skattyters ligning for 2003 opp til endring. Etter en samlet vurdering fant ombudsmannen det klart urimelig at Skatt øst hadde lagt avgjørende vekt på tidsmomentet da skattekontoret behandlet og avviste skattyters anmodning om å ta ligningen hans for 2003 opp til endring. Ombudsmannen fant for øvrig ikke rettslig grunnlag for kritikk av Skatt østs standpunkt om at et spørsmål om skattemessig utflytting i 2003 ikke kunne inngå som en del av ligningen for 2008, men måtte vurderes sammen med ligningen for 2003. Det forutsatte at ligningen for 2003 ble tatt opp til ny behandling. Etter en ny vurdering av klagen tok Skatt øst skattyterens ligning for 2003 opp til behandling. Ligningen av ham for årene 2003 til og med 2010 ble endret.