Saken gjaldt avslag på søknad om straffegjennomføring med elektronisk kontroll. Kriminalomsorgens behandling av saken reiste spørsmål om straffegjennomføringsforskriften § 7-3 var i strid med FNs barnekonvensjon artikkel 3 fordi forskriften ikke åpnet for skjønn i klagerens tilfelle. Ombudsmannen kom til at en naturlig tolkning av straffegjennomføringsforskriften § 7-3 fjerde ledd siste punktum ikke åpnet for nødvendig skjønnsutøvelse ved avgjørelse av søknad om straffegjennomføring for enkelte kategorier domfelte. Bestemmelsen måtte etter ombudsmannens syn tolkes mindre restriktivt enn sin ordlyd for å være i samsvar med overordnete krav, slik Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) fremholdt i sitt svarbrev til ombudsmannen. Ombudsmannen uttalte at det var behov for en klargjøring i tråd med KSFs redegjørelse, men at dette mest hensiktsmessig burde gjøres ved endring av forskriften og ikke bare gjennom revisjon av retningslinjer, slik KSF tok initiativ til. Det ble ikke funnet grunnlag for å rette innvendinger mot at klageren ikke fikk innvilget sin søknad om soning med elektronisk kontroll. 

På generelt grunnlag, av eget tiltak, ble det herfra stilt spørsmål til Arbeids- og velferdsdirektoratet om hvilken betydning det kunne ha for retten til arbeidsavklaringspenger om brukerne fremmet krav om uførepensjon eller påklaget avslag på krav om uførepensjon. Ombudsmannen vurderte spørsmålet annerledes enn Arbeids- og velferdsdirektoratet, og uttalte blant annet at det var grunn til tvil om det fremgikk tilstrekkelig tydelig av Navs rundskriv at Nav måtte foreta selvstendige vurderinger av om søkere av uførepensjon kunne ha krav på arbeidsavklaringspenger etter folketrygdloven § 11-13 første ledd.  Arbeids- og velferdsdirektoratet har rettet seg etter uttalelsen og rundskrivet og standardtekstene i saksbehandlingssystemet er endret.

Reineier A klaget til Reindriftsstyret over at distriktsstyret i hans reinbeitedistrikt utøvde en ulovlig praksis i forbindelse med merking av rein. Reindriftsstyret svarte blant annet at det ikke behandler «enkeltsaker som angår interne privatforhold i et reinbeitedistrikt». A klaget saken inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at det forelå offentlig interesse i å bringe et eventuelt lovstridig forhold til opphør, jf. reindriftsloven § 75 første punktum. Reindriftsmyndighetene ble derfor bedt om å foreta en vurdering av hvorvidt distriktets merkepraksis var i overensstemmelse med reindriftslovens regler. Reindriftsmyndighetene igangsatte deretter en undersøkelse av merkepraksisen i det aktuelle distriktet. 

Fylkesmannen i Telemark opphevet et vedtak fra Fyresdal kommune, der det ble gitt dispensasjon for fradeling av tomter til husbygging, og sendte saken tilbake til ny behandling. I forbindelse med den nye behandlingen for kommunen endret grunneieren dispensasjonssøknaden, herunder de omsøkte tomtenes størrelse og grenser. Fylkesmannen behandlet dispensasjonssøknaden etter plan- og bygningsloven av 1985 til tross for at endringene i dispensasjonssøknaden var innkommet etter ikrafttredelse av ny plan- og bygningslov. Etter en konkret vurdering kom ombudsmannen til at endringene i søknaden var av en slik karakter at det var naturlig å anse det som en ny søknad. Dispensasjonsvurderingen skulle dermed vært foretatt etter plan- og bygningsloven av 2008. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt etter riktig lovverk. Ombudsmannen hadde også reservasjoner mot det resonnementet fylkesmannen syntes å ha lagt til grunn for sin vurdering etter 1985-loven. Etter ombudsmannens uttalelse foretok fylkesmannen en fornyet vurdering av saken. Spørsmålet om dispensasjon ble, i tråd med ombudsmannens uttalelse, behandlet i medhold av plan- og bygningsloven 2008. Etter en konkret vurdering kom fylkesmannen til at vilkårene for dispensasjon var til stede. 

Høsten 2009 vedtok Posten å praktisere en tydeligere håndtering av Postens retningslinjer, herunder Postens adgang til å anvise plassering av postkasser «inntil en avstand på 100 meter fra port/innkjørsel». En velforening klaget et slikt pålegg inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at Posten hadde adgang til å pålegge samlestativer i tettbygde strøk, og at bruken av anvisningsmyndigheten ikke var urimelig. 

En kommunalt ansatt arbeidstager klaget over å ha blitt ilagt en tjenstlig tilrettevisning for brudd på arbeidstidsbestemmelsene i kommunen. Spørsmålet som ble undersøkt nærmere her var om den ansatte hadde brutt varslingsbestemmelsene for permisjoner i arbeidsmiljøloven § 12-3 annet ledd jf. § 12-7, ved at hun ikke hadde orientert kommunen om at det kunne bli aktuelt med permisjon på kort varsel fordi familien hennes ønsket å bli fosterhjem. Ombudsmannen konkluderte med at den ansatte ikke hadde noen rettslig plikt til å informere kommunen om familiens planer, før den dagen familien ga formell beskjed til barneverntjenesten om at den var klar for å motta oppdrag. Vilkårene for å ilegge tilrettevisning var derfor ikke oppfylt, og kommunen ble kritisert for å ha ilagt tilrettevisningen på et slikt grunnlag. Kommunen ble bedt om å vurdere tilbaketrekning av tilrettevisningen, og om å holde ombudsmannen orientert om hva kommunen foretok seg i saken. Kommunen vurderte saken på nytt, men tilrettevisningen ble ikke trukket tilbake. Ombudsmannen ba om at hans uttalelser ble lagt på arbeidstakerens personalmappe, slik at det ville fremgå at ombudsmannen ikke hadde delt kommunens oppfatning om berettigelsen av tilrettevisningen.

Bidragspliktige hadde sagt opp sin stilling som lege i Norge, for å etablere seg med samme yrke i et såkalt lavkostland. Blant annet under henvisning til EØS-avtalens bestemmelse om fri flyt av arbeidskraft, fastsatte Nav Klageinstans bidraget så lavt at bidragsmottakeren mente det var en urimelig forskyvning av forsørgingsplikten. Ombudsmannen kom til at det var begrunnet tvil på flere punkter i saken – om utgangspunktet for den skjønnsmessige vurderingen, om betydningen av EØS-avtalen, hensynet til barnets beste etter barnekonvensjonen og sakens opplysning. På denne bakgrunn ba ombudsmannen om at saken ble behandlet på nytt. Nav Klageinstans behandlet saken på nytt og omgjorde vedtaket slik at den bidragspliktiges inntekt skjønnsmessig ble fastsatt til ca 225 000 NOK. Det ble lagt vekt på at den skjønnsfastsatte inntekten gjør den bidragspliktige i stand til å dekke en rimelig andel av underholdskostnadene til barna. 

Med bakgrunn i at konkrete bygninger ikke var angitt som bevaringsverdige i et forslag til reguleringsplan, fremmet fylkeskommunen innsigelse mot planen. Miljøverndepartementet kom til at fylkeskommunens innsigelsesadgang ikke var avskåret. Etter klagerens syn kunne innsigelsen ha vært fremmet i forbindelse med den forutgående kommunedelplanen, som også omfattet kulturminnetemaer. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å reise rettslige innvendinger mot Miljøverndepartementets konklusjon.  

Nemnda for pionerdykkere omgjorde avslag på krav om erstatning for etterlatte etter britiske dykkere. Advokaten, som hadde tatt opp spørsmålet om omgjøring, krevet dekket sakskostnader etter forvaltningsloven § 36. Nemnda avslo kravet, og klage på avslaget ble avvist av Arbeidsdepartementet, som mente at nemndas vedtak ikke var gjenstand for klage. Ombudsmannen mente at det var flere forhold som talte for at vedtak om sakskostnader måtte kunne påklages til departementet, selv om selve erstatningsavgjørelsene ikke kunne det. Departementet ble bedt om å behandle klagen, men avslo, under henvisning til at det ikke hadde adgang til det. Ombudsmannen kom deretter til at det etter en samlet vurdering ikke var grunn til nærmere undersøkelser av sakskostnadsavgjørelsen.  

En innsatt klaget over at fengselet hadde avvist hans klage over avslag på innsyn, i stedet for å sende den videre til behandling i overordnet instans. Selv om fengselet hadde latt klageren få lese gjennom det ønskede dokumentet, krevde han å få en kopi av dokumentet og at klagen over avvisningen ble behandlet av regionen. Ombudsmannen uttalte at førsteinstansen har plikt til å videresende saken til behandling i klageinstansen, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd første punkt, når et avslag på en innsynsbegjæring blir påklaget og førsteinstansen opprettholder avslaget. Fengselets avvisning av klagen over innsynsavslaget var derfor i strid med loven. Fremvisningen av dokumentet til gjennomlesing innebar ikke full innvilgelse av den innsattes innsynskrav, slik at han fremdeles hadde rettslig interesse i å få behandlet klagen over innsynsavslaget. Klageren hadde uansett krav på behandling av klagen over avvisningen, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd jf. § 2 tredje ledd. Ombudsmannen mente også at det var et klart brudd med det alminnelige kravet til god forvaltningsskikk at fengselet ventet tre måneder før det ga klageren en skriftlig tilbakemelding på hans klage over avvisningen