To skoler ble slått sammen, og rektorene konkurrerte om hvem som skulle være rektor for den nye skolen. A fikk ikke stillingen, og klaget over at han var forbigått, at det forelå brudd på ansiennitetsprinsippet og at valget berodde på et uriktig faktisk grunnlag. Det ble også reist spørsmål om saken var behandlet i tråd med kommunens delegasjonsreglement. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til deler av kommunens avgjørelse. Tvilen gjaldt blant annet hvilke momenter kommunen hadde vektlagt, og hvordan ansiennitetsprinsippet var veid opp mot andre momenter. 

A mente Nav Klageinstans Oslo og Akershus brukte unødvendig lang tid på å forberede og oversende hans ankesak til Trygderetten. Ombudsmannen aksepterte at forberedelsen av en ankesak for Trygderetten generelt kan ta lenger tid enn det tar å fatte klagevedtak i samme sak, og da særlig i uoversiktlige og komplekse saker. En saksbehandlingstid på cirka ti måneder fra As anke ble mottatt til oversendelsesbrevet til Trygderetten var ferdigstilt, fremsto likevel som for lang. Ombudsmannen hadde også kritiske merknader til at klageinstansens informasjon om forventet saksbehandlingstid i foreløpige svar til A fremsto som lite realistiske tidsangivelser. 

Fiskeridirektoratet ble i tidligere uttalelse bedt om å vurdere på nytt vedtak om ileggelse av gebyr for overtredelse av laksetildelingsforskriften § 29, jf. akvakulturloven § 30 første ledd, jf. akvakulturreaksjonsforskriften § 11. Det var foretatt endring av oppdrettsanlegget før tillatelsen forelå. Ombudsmannen kom til at gebyrets størrelse ikke var beregnet i samsvar med regelverket, da det ikke ble foretatt konkrete undersøkelser om foretakets fortjeneste ved overtredelsen. I nytt vedtak fastholdt direktoratet tidligere avgjørelse. Ombudsmannen kom til at det fortsatt var tvil om alle relevante forhold var vurdert, og direktoratet ble på nytt bedt om å behandle utmålingen av gebyret. 

En etatssjef fikk en skriftlig advarsel etter å sendt ut en e-post til alle deltakerne i et internt møte som hadde funnet sted dagen før. Arbeidsgiver mente innholdet berettiget en skriftlig advarsel. Ombudsmannen kom til at den aktuelle e-posten var innenfor det klager kunne ytre seg om i den aktuelle situasjonen, og arbeidsgiver hadde derfor ikke adgang til å reagere med en skriftlig advarsel. 

Et brev fra en tollregion til en iskremprodusent fastslo i vedtaks form at to produkter brukt som ingredienser i iskrem er avgiftspliktige etter sjokolade- og sukkervareavgiften. Toll- og avgiftsdirektoratet unnlot å behandle en klage på dette brevet fordi de ikke anså det for å være et enkeltvedtak. Når tollregionen, etter en vurdering av vareprøver, fastslo i vedtaks form at to produkter var avgiftspliktige, innebar dette etter Ombudsmannens syn en plikt for iskremprodusenten til å beregne og innbetale avgift når disse produktene ble brukt i produksjonen. Ombudsmannen kom til at brevet var et enkeltvedtak og ba direktoratet om å realitetsbehandle klagen. Etter å ha mottatt Ombudsmannens uttalelse behandlet direktoratet klagen og opphevet tollregionens vedtak. 

To og et halvt år etter at klagerens bil ble godkjent etter kjøretøyforskriften, fant veimyndighetene at godkjenningen måtte anses ugyldig, og traff vedtak om omgjøring til skade for klageren. Ombudsmannen fant at tiden som gikk før godkjenningen ble omgjort, var for lang, og at de øvrige hensyn i saken ikke i tilstrekkelig grad tilsa omgjøring til den private parts ugunst. Samferdselsdepartementet ble bedt om å behandle saken på ny, og departementet opphevet omgjøringsvedtaket slik at den opprinnelige godkjenningen ble stående. 

Folkehelseinstituttet avslo innsyn i en rekke dokumenter som gjaldt bivirkninger ved vaksinasjon mot svineinfluensa. Avslaget ble påklaget til Helse- og omsorgsdepartementet som opprettholdt avslaget. A anførte for ombudsmannen at det kun var de taushetsbelagte opplysningene som skulle unntas, og at det skulle vært gitt innsyn i de øvrige delene av dokumentene. I forbindelse med ombudsmannens behandling av saken kom det frem at departementet under klagebehandlingen ikke hadde fått oversendt alle dokumentene innsynsbegjæringen omhandlet. Dette ble begrunnet med at dokumentene inneholdt helseopplysninger som det etter helseregisterloven ikke var adgang til å oversende departementet. Ombudsmannen kunne ikke se at det forelå grunnlag for en slik tolkning av regelverket, og ba derfor departementet på nytt vurdere adgangen til å få oversendt de relevante saksdokumentene, slik at A’s begjæring om dokumentinnsyn kunne behandles i to instanser. Departementet innrettet seg etter ombudsmannen og fikk oversendt dokumentene. Saken ble deretter behandlet på nytt, men departementet kom til samme resultatet som i sitt opprinnelige vedtak. 

Saken gjaldt tilbakeføringen av A fra frigangsavdelingen ved Bodø fengsel til fengselets avdeling med høyt sikkerhetsnivå. Ombudsmannen kritiserte kriminalomsorgen for ikke å ha nedtegnet sentrale opplysninger som ble gitt muntlig fra politiet. Begrunnelsen kunne heller ikke sies å ha vært fullt ut tilfredsstillende ettersom det overhodet ikke fremgikk av kriminalomsorgens vedtak at det var lagt vekt på opplysninger som var unntatt fra den innsattes innsyn. Ombudsmannen fant imidlertid ikke grunnlag for å rette avgjørende kritikk mot selve konklusjonen om å tilbakeføre A til avdeling med høyt sikkerhetsnivå. 

Saken gjaldt krav om dekning av kostnader til en advokats reisefravær knyttet til et møte i Utlendingsnemnda. Utlendingsdirektoratets vedtak ble omgjort til partens gunst, og parten fikk dekket utgifter til advokat etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda ville imidlertid ikke dekke kostnadene knyttet til tre timers reisetid som advokaten hadde fakturert klienten for i forbindelse med nemndmøtet, og begrunnet dette med at reisetiden var utenfor «normal arbeidstid». Advokaten hadde etter nemndas syn ikke tapt arbeidsfortjeneste i denne tiden. Etter ombudsmannens kritiske spørsmål la nemnda om sin praksis på området. Klageren fikk likevel ikke dekket kostnadene knyttet til reisetiden. Ombudsmannen uttalte deretter at hvilken tid på dagen reisen foregikk på, ikke kan være avgjørende for om partens kostnad for fakturert reisetid må anses som nødvendig etter forvaltningsloven § 36. Utlendingsnemnda ble bedt om å se på saken på nytt. Nemnda besluttet deretter å dekke reisekostnadene. 

Nav Klageinstans godkjente bidragsmottakerens, søknad om endring av bidrag, da bidragspliktige, ikke oppfylte samværsavtalen fra 2001. Etter avtalen skulle bidragspliktige ha et samvær tilsvarende klasse 03, men han erkjente at samværet hadde blitt redusert til klasse 02. Klageinstansen fant det «klart» bevist at avtalen ikke ble fult, og satte samværsfradraget til klasse 0, jf. fastsettingsforskriften § 9 tredje ledd. Bidragspliktige klaget til ombudsmannen over at det ikke ble gitt samværsfradrag, da han fortsatt hadde samvær. Ombudsmannen kom til at klageinstansens vedtak var i samsvar med gjeldende regelverk. Det var likevel generelle innvendinger til bevisregelen i § 9 tredje ledd, som avviker fra prinsippet om fri bevisvurdering, og det ble funnet grunn til å be Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vurdere denne forskriftsbestemmelsen.