Et viktig tema under ombudsmannens besøk til Ila fengsel og forvaringsanstalt 21. desember 2010 var situasjonen for psykisk syke og svakt fungerende innsatte. Ombudsmannen ønsket nærmere informasjon om bruken av isolasjon overfor denne gruppen. Videre ønsket ombudsmannen en redegjørelse for en forvaringsdømt som ble varetektsfengslet etter utløpet av tidsrammen for forvaring i påvente av rettskraftig dom. Han mistet adgangen til korttidspermisjoner for behandling i denne tiden. Uttalelser ble innhentet fra både Kriminalomsorgen region nordøst og senere fra Riksadvokaten. Ombudsmannen uttalte at det er bekymringsfullt at det kan være vanskelig å få overført alvorlig psykisk syke innsatte til psykiatriske døgninstitusjoner. Det ble imidlertid ikke ansett naturlig for ombudsmannen å undersøke dette nærmere. Uansett er det fengselslederen og helsetjenesten som må ta affære dersom fortsatt opphold ved anstalten er utilrådelig på grunn av utstrakt isolasjon eller andre forhold. Påtalemyndighetens rolle ved beramming av saker om prøveløslatelse fra forvaring og forlengelse av tidsrammen ble belyst i brev fra Oslo statsadvokatembeter og Riksadvokaten. Når det gjaldt permisjon fra varetekt for forvaringsdømte, uttalte ombudsmannen at adgangen burde tydeliggjøres. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning ble informert om ombudsmannens syn og om undersøkelsene for øvrig. 

Det var to søkere til en stilling. Den som ble tilsatt var godt kjent for tilsettingsmyndigheten. Klageren, som ikke ble tilsatt, hadde betraktelig mer relevant utdanning og erfaring. Ved vurderingen av henne ble opplysninger fra en selvvalgt referanse om hennes (manglende) «kirkeaktivitet» tillagt betydelig vekt. Denne referansen tilhørte denne samme menighet som søkeren. Klageren mente at hun ikke fikk mulighet til å imøtegå opplysningene. Ombudsmannen kom til at det forelå begrunnet tvil om saken var tilstrekkelig opplyst for tilsettingsmyndigheten. Videre mente han det forelå tvil ved den kvalifikasjonsvurderingen som ble foretatt, idet tilsettingsorganet syntes å ha lagt uforholdsmessig stor vekt på erfaring og forhåndskjennskap til den søkeren som ble tilsatt. Det kirkelige fellesrådet vurderte saken på nytt og redegjorde nærmere for hvorfor den tilsatte var funnet best kvalifisert. Klageren har ikke kommet med ytterligere merknader, og jeg finner ikke grunn til å foreta nærmere undersøkelser i saken. 

I bidragssak om skjønnsfastsetting av bidragspliktiges inntekt innhentet klageinstansen opplysninger per telefon fra bidragspliktiges arbeidsgiver. Spørsmålet var om bidragspliktige burde vært forelagt disse opplysningene før vedtak ble fattet. Ombudsmannen mente klageinstansen burde gitt bidragspliktige anledning til å uttale seg om opplysningene, og at informasjon av betydning for saken dermed ikke ble underlagt kontradiksjon. I den fornyede vurderingen ble bidragspliktige orientert om opplysningene i saken og gitt anledning til å uttale seg. Nav Klageinstans opprettholdt sin vurdering om at bidragspliktige ikke hadde en rimelig grunn for den lave inntekten, og omgjorde ikke vedtaket. 

Klageren, som er lett psykisk utviklingshemmet, ble godkjent av Oslo kommune som TT-bruker (tilrettelagt transport). Han ble tildelt det ordinære røde TT-kortet, og ikke det hvite, som tildeles brukere som behøver særskilt tilrettelegging. Han ble heller ikke gitt anledning til å påklage avgjørelsen om å få tildelt hvitt kort. Kommunens begrunnelse var at tildelingen av type kort ikke var å anse som et enkeltvedtak, men en organisatorisk avgjørelse. Ombudsmannen fant at ikke bare godkjenningen som TT-bruker, men også tildelingen av ulike kort, dreier seg om en form for rettighet, som må kunne påklages. Byråden ble gjort oppmerksom på mangelen ved praksis her, og mangler ved kommunens TT-forskrift, og Samferdselsdepartementet ble underrettet i et eget brev.  Kommunen meldte tilbake at det skulle gis klageadgang på avgjørelser om særskilt tilrettelagt transport.

I sak om tilbakekall av tillatelse til å drive personbefordring mot vederlag, var det spørsmål om dette skulle vært avgjort av domstolene eller om det kunne gjøres administrativt av politiet. Spørsmål om selve skikkethetsvurderingen og varigheten av tilbakekallet ble også undersøkt. Ombudsmannen kom til at det var adgang til å tilbakekalle kjøreseddelen administrativt og hadde noen generelle merknader knyttet til dette, som Politidirektoratet ble bedt om å være oppmerksom på. Den foretatte skikkethetsvurderingen og spørsmålet om tilbakekallets varighet hadde ombudsmannen ingen særskilte merknader til. 

En reguleringsplan innebar blant annet at en rekke hytter som kommunen hadde vurdert å være «til nedfalls», var blitt regulert til friluftsområde uten rett for eierne til å kreve innløsning. Ombudsmannen mente det forelå tvil med hensyn til om reguleringsplanen var motivert ut fra saklige hensyn, og kom til at reguleringsplanen ikke kunne opprettholdes for disse eiendommenes vedkommende. Fylkesmannens vedtak fremsto dessuten som mangelfullt begrunnet. Fylkesmannen ble bedt om at saken ble behandlet på nytt. 

En kommune lyste ut to vikarstillinger som lærere. Kun to interne søkere ved skolen ble innkalt til intervju. Kommunen erkjente overfor ombudsmannen at tilsettingsprosessen kunne vært håndtert bedre. Ombudsmannen uttalte at saksbehandlingen ga grunnlag for kritikk. 

Saken reiste spørsmål om Larvik kommune hadde benyttet sin kompetanse til å endre eget vedtak i klagesak eller om den kun hadde oversendt saken til fylkesmannen for behandling med en tilrådning om å ta klagen til følge. Ombudsmannen tolket kommunens beslutning slik at den omgjorde sitt tidligere vedtak på bakgrunn av klagen. Ettersom kommunens siste vedtak ikke var påklaget, var fylkesmannens etterfølgende vedtak å anse som et nytt førsteinstansvedtak i saken, som det var klagerett på. Fylkesmannen i Vestfold ble bedt om å behandle spørsmålet om sin vedtakskompetanse på nytt, herunder spørsmål om klagerett. Etter å ha foretatt en ny vurdering av saken la fylkesmannen ombudsmannens forståelse til grunn. 

Saken gjaldt beviskrav ved ileggelse av 40 % tilleggsmerverdiavgift og prinsipper for fastsettelse av merverdiavgiftsgrunnlaget ved import av fire hester for videresalg i Norge. Under sakens behandling hos ombudsmannen endret toll- og avgiftsmyndighetene sine retningslinjer i samsvar med ombudsmannens uttalelse 24. januar 2012 i sak med referanse 2011/871, slik at det straffeprosessuelle beviskravet også skal komme til anvendelse ved ileggelse av administrative sanksjoner på toll- og avgiftsområdet når tilleggssatsen overstiger 30 prosent. Toll- og avgiftsdirektoratet opplyste at det vil vurdere tilleggsmerverdiavgiften i saken på nytt ut fra de endrede beviskravene. Tollvesenets fastsettelse av merverdiavgiftsgrunnlaget i saken ble gjort ved anvendelse av bestemmelsen om alternativ tollverdi i dagjeldende tollverdiforskrift § 8, som nå er inntatt i tolloven § 7-16. Bestemmelsen om alternativ tollverdi skal anvendes når ingen av de øvrige fastsettelsesmetodene angitt i tollverdiforskriftens §§ 2-7 får direkte anvendelse. I denne saken tok Tollvesenets fastsettelse av alternativ tollverdi etter § 8 utgangspunkt i salgssummen i Norge uten å vurdere verdifastsettingsprinsippene i forskriftens § 6, som angir en egen metode for beregning av tollverdien ut fra salgssum i Norge. Etter ombudsmannens syn skulle Tollvesenet vurdert fastsettelsesprinsippene i tollverdiforskriften § 6, selv om disse ikke gjelder direkte ved verdifastsettelse etter § 8. 

Saken gjelder spørsmålet om en ansatt hadde varslet om kritikkverdige forhold og om en påfølgende skriftlig irettesettelse var gjengjeldelse etter varsling. Ombudsmannen kom til at irettesettelsen var en ulovlig gjengjeldelse for varsling om kritikkverdige forhold. Kommunen ble bedt om å vurdere saken på nytt, herunder rett til økonomisk kompensasjon.