En søker til stilling ved en statlig virksomhet klaget over forbigåelse ved tilsettingen. Klageren var formelt kvalifisert, men ble ikke innstilt fordi det ble antatt at han ikke kom til å bli lenge i stillingen og fordi han ikke ble funnet personlig egnet. Jeg er kommet til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst verken i forhold til klagerens motivasjon for stillingen eller hans personlige egenskaper. Det var ikke foretatt skriftlige nedtegnelser fra intervju og referanser var ikke innhentet. Dette gir grunnlag for kritikk.

Kommunal Rapport ba om innsyn i en avtale fra 2004 mellom Sporveis-Annonsene AS og JCDecaux Norge AS om utendørsreklame på kollektivtrafikken i Oslo. Ved Fylkesmannen i Oslo og Akershus’ annen gangs klagebehandling, ble Ruters avslag på innsyn i enkelte punkter i kontrakten opprettholdt under henvisning til at dette var konkurransesensitive opplysninger som var taushetsbelagte etter offentlighetsloven § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2. Kommunal Rapport anførte i henvendelsen hit at fylkesmannens opphevelsesvedtak var i strid med kravet i offentlighetsloven om at saken skal avgjøres uten ugrunnet opphold, at saken ikke var tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble fattet og at opplysningene ikke var taushetsbelagte. Jeg har kommet til at fylkesmannen hadde rettslig adgang til å oppheve underinstansens vedtak og sende saken tilbake til førsteinstansen for ny behandling. Det kan ikke oppstilles en absolutt plikt for klageinstansen til å fatte en ny realitetsavgjørelse i saker etter offentlighetsloven. Saken anses tilstrekkelig opplyst på vedtakstidspunktet, og jeg har ikke grunnlag for å kritisere fylkesmannens standpunkt om at de unntatte opplysningene var undergitt taushetsplikt.

På bakgrunn av en konkret klagesak om psykososialt skolemiljø ble det på generelt grunnlag funnet grunn til å undersøke Fylkesmannen i Hordalands forståelse av adgangen til å avvise og behandle en klage. Etter undersøkelsen her har jeg kommet til at saken kan bero med den redegjørelsen som er gitt, jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 10 fjerde ledd. 

Jeg har gjennomgått årsmeldingene fra tilsynsrådene for kriminalomsorgen for årene 2007 – 2011. Gjennomgangen har avdekket flere svakheter ved tilsynsordningen. Svakhetene er knyttet til mandatet, som fremstår som uklart, og tilsynsrådenes kompetanse, herunder spørsmål omkring rekruttering og opplæring, og enkelte organisatoriske forhold. Det er store forskjeller på hvordan de ulike tilsynsrådene fungerer, og mange av forskjellene synes ikke å være saklig begrunnet. Jeg anbefaler Kriminalomsorgens sentrale forvaltning om å vurdere ordningen nærmere.

I uttalelse 13. april 2011 (sak 2011/720) kom jeg til at bygningsmyndighetene ikke kunne avslå en søknad om rammetillatelse under henvisning til en kommunedelplan, som var blitt vedtatt etter utløpet av 12-ukersfristen i plan- og bygningsloven 1985 § 95 nr. 1. Jeg ba derfor Fylkesmannen i Nordland om å behandle saken på nytt. På bakgrunn av min uttalelse omgjorde fylkesmannen sitt opprinnelige vedtak da det ble vurdert å være ugyldig. Fylkesmannens omgjøringsvedtak ble påklaget til Kommunal- og regionaldepartementet, som vurderte det dit hen at det er rettstilstanden på vedtakstidspunktet som danner grunnlaget for bygningsmyndighetens avgjørelse og at rettsvirkningene ved oversittelse av 12 ukersfristen er gebyrnedsettelse. Departementet fant at fylkesmannen ikke hadde grunnlag for å omgjøre det opprinnelige vedtaket med bakgrunn i ugyldighet og opphevet fylkesmannens omgjøringsvedtak. Vedtaket fra departementet ble klaget inn til mitt kontor. I klagen ble det anført nye forhold, som ikke tidligere var blitt vurdert av forvaltningen. Av denne grunn fant jeg det nødvendig å sende saken tilbake til departementet for ny vurdering. Siden departementet hadde gått mot min uttrykte rettsoppfatning, fant jeg det imidlertid nødvendig å knytte noen kommentarer til sakens mer prinsipielle side. Jeg er kommet til at departementet ikke har fremmet noen nye tungtveiende argumenter i denne saken, som gir grunn for meg til å endre det standpunktet jeg tok i uttalelsen 13. april 2011. Departementets standpunkt er uheldig ut fra et rettssikkerhetssynspunkt da det i realiteten innebærer at myndighetene kan hale ut saksbehandlingen på ubestemt tid, for deretter å skaffe seg en hjemmel til å forby en tidligere lovlig handling. Lovgiver bør i hvert fall få anledning til å ta stilling til om en slik rettstilstand er ønskelig. Departementet bes derfor om å se på behovet for å vurdere dagens regelverk.

Saken gjaldt Trygderettens tolkning av folketrygdloven § 9-11a, om det er antall timer per uke barnet har en avlastnings- og tilsynsordning, eller antall timer foreldrene kan være på jobb, som er det lovbestemte graderingsgrunnlaget for graderte pleiepenger. I motsetning til Trygderetten og Arbeids- og velferdsdirektoratet, kom jeg til at de beste grunner taler for at pleiepenger som innvilges med hjemmel i folketrygdloven § 9-11a skal graderes ut fra en vurdering av hvor mye det er mulig for mottakeren av pleiepenger å være på jobb innenfor den aktuelle avlastningsordningen.

Uttalelsen gjelder avslag på et krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 første ledd. Det var anmodet om ferdigattester for to boliger, og Bærum kommune skrev i et brev at slike attester ikke ville bli utstedt før konkrete vilkår knyttet til et regulert fellesareal var oppfylt. Dette ble ikke ansett som et «enkeltvedtak», med den følge at utgifter pådratt for å få endret kommunens standpunkt ikke ble dekket. Jeg er kommet til at de beste grunner taler for at kommunens brev er å anse som et enkelt­vedtak. I vurderingen har jeg særlig vektlagt hvordan mottakeren med rimelighet kunne forvente å oppfatte brevet. Fristen for å behandle anmodningene om ferdigattest var for lengst oversittet, og søkeren hadde derfor en berettiget forventning om svar. Jeg ber Fylkesmannen i Oslo og Akershus om å vurdere saken på nytt. Ved fylkesmannens fornyede vurdering ble ombudsmannens uttalelse tatt «til etterretning». Fylkesmannen anså det dermed riktig at kravet om dekning av sakskostnader ble underlagt en fullstendig ny behandling av Bærum kommune. I medhold av fvl. § 35 omgjorde fylkesmannen sitt vedtak og opphevet kommunens vedtak om å avslå sakskostnadskravet.

Uttalelsen gjelder saksbehandlingsfeil begått av X kommune i forbindelse med en søknad om utslippstillatelse. X kommune ga tillatelse til utslipp av grå- og svartvann fra en hytteeiendom. Vedtaket ble, etter klage fra naboen, stadfestet av kommunens egen klageinstans. Jeg er kommet til at kommunens saksbehandler var inhabil til å tilrettelegge grunnlaget for vedtaket om utslippstillatelse. Kommunen hadde heller ikke adgang til å innvilge dispensasjon fra krav om avløpsplan, jf. forvaltningsloven § 40. Jeg ber derfor kommunen om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder vurdering av om henholdsvis et vedtak om midlertidig forbud mot tiltak og en reguleringsplan var ugyldig på grunn av inhabilitet. To av medlemmene som hadde deltatt i møtet i hovedutvalget da det ble fattet vedtak om forlengelse av et midlertidig forbud mot tiltak, var inhabile. Leder for hovedutvalget ble også vurdert å være inhabil under tilretteleggingen av grunnlaget for reguleringsplanen. Spørsmålet er hvilken betydning inhabiliteten får for de fattede vedtakene. Etter en konkret vurdert er jeg kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å konstatere ugyldighet for forlengelsen av det midlertidige forbudet. Jeg må imidlertid be fylkesmannen om å foreta nærmere undersøkelser av hovedutvalgsleders samlede deltakelse under tilretteleggingen av grunnlaget for reguleringsplanen, for deretter å vurdere planvedtakets gyldighet på nytt.

Landbruks- og matdepartementets godkjenning av oppføring av reinsperregjerde etter reindriftsloven § 24 inneholdt ingen vurdering etter naturmangfoldloven. A har på denne bakgrunn klaget vedtaket inn for ombudsmannen. Departementet har hevdet at vurderingene «rent faktisk» ble gjort i konsekvensutredningen og to tilleggsutredninger i saken og har derfor ansett vedtaket som gyldig. Det har imidlertid ikke vist til spesifikke deler av utredningene som helt eller delvis kunne tenkes å erstatte vurderingene som skulle ha blitt gjort etter naturmangfoldloven. Departementet må videre selv foreta vurderingene etter naturmangfoldloven. Jeg er på denne bakgrunn kommet til at departementet må foreta en ny vurdering av vedtakets gyldighet.