En advokat klaget over NAVs krav om skriftlig fullmakt fra klienten for å utbetale en ytelse i form av et engangserstatningsbeløp til advokatens klientkonto. Jeg er kommet til at det å motta en erstatningsutbetaling/ytelse fra Nav på vegne av en klient normalt ligger innenfor advokatens generelle fullmakt etter forvaltningsloven § 12, og at spesialregelen i folketrygdloven § 22-1 med hovedregelen om utbetaling til den som har rett til ytelsen, ikke endrer dette. Arbeids- og velferdsdirektoratet sørget deretter for at aktuelle rundskriv ble endret i ansvar med min anbefaling. 

Lyngdal kommune skulle tilsette ny rådmann. Da Farsunds Avis ba om den offentlige søkerlisten etter at den utvidede søknadsfristen hadde utløpt, var det kun én søker på listen. Andre søkere og interesserte hadde da trukket seg eller latt være å sende inn søknad etter at det var gjennomført samtaler og intervju før søknadsfristens utløp. Farsunds Avis klaget over måten tilsettingsprosessen ble gjennomført på, og hevdet at søkerlisten var mangelfullt utarbeidet. Ombudsmannen uttalte at kommunens tilsettingsprosess medførte at formålet med reglene om offentlig søkerliste ble tilsidesatt. Prosessen bar preg av et ønske om hemmelighold som vanskelig kunne aksepteres. Saksbehandlingen var heller ikke i tråd med kommunelovens bestemmelser om at tilsettingen av rådmann skal fattes av kommunestyret. 

To medlemmer av Engerdal fjellstyre anså seg inhabile ved avgjørelsen av fastsetting av pris på elgjakt, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd bokstav a og b, på grunn av løpende kontrakt med fjellstyret om elgjakt. Begge erklærte seg også inhabile etter forvaltningsloven § 6 annet ledd, men verken fjellstyret eller Direktoratet for naturforvaltning kom til at de var inhabile. Etter undersøkelsen her finner jeg ikke grunnlag for rettslige innvendinger til forvaltningens standpunkt i saken. 

I et forhåndsvarsel om revurdering av en kvinnes rett til overgangsstønad, anmodet Nav Forvaltning Bergen kvinnen om å avlegge DNA-prøve av hennes barn og en mann Nav mente hun bodde sammen med, for å avklare om han kunne utelukkes som far til barna. Dette ble gjort til tross for at en annen mann hadde erkjent farskapet, og var å anse som far etter reglene i barneloven. Slik forhåndsvarselet var formulert, fremsto det som om manglende avlegging av DNA-prøve ville medføre at hun mistet retten til overgangsstønad. Jeg er kommet til at anmodningen om DNA-testing var i strid med barnelovens regler om fastsetting av farskap. Den store personlige betydningen av å fastslå eller utelukke farskap, og forholdet til rettsikkerhetsgarantiene i barnelovens regler om fastsetting av farskap, gjør at Nav bør utvise stor varsomhet når de setter DNA-testing av farskap som vilkår for mors ytelser etter folketrygdloven. Arbeids- og velferdsdirektoratet har sagt seg enig i at det ikke var grunnlag for å be om DNA-testing, og har bedt Nav Forvalting Bergen om å trekke anmodningen tilbake. 

En seksjonsleder ved en høyskole utgjorde innstillingsrådet ved tilsetting av førsteamanuensis. Da hun for under ett år siden hadde vært veileder under doktorgradsavhandling for den tilsatte og oppført som medforfatter på elleve av hennes publikasjoner, ble det stilt spørsmål ved seksjonslederens habilitet. Jeg har kommet til at relasjonen mellom den tilsatte og seksjonslederen (innstillingsmyndigheten) utgjør et særegent forhold som var egnet til å svekke tilliten til hennes upartiskhet, og at hun derfor var inhabil etter forvaltningsloven § 6 annet ledd. 

Saken gjelder en kommunes offentliggjøring av varslingssak om ordførerens atferd overfor ansatte i kommuneadministrasjonen. Ombudsmannen mente at kommunen og ordføreren handlet i strid med kommunens rutinebeskrivelse om å behandle varslernes identitet med nødvendig fortrolighet ved offentliggjøringen av saken. Kommunen og ordføreren brøt også sin taushetsplikt etter forvaltningsloven ved å gi opplysninger om «noens personlige forhold» som lot seg identifisere ved offentliggjøringen. Ombudsmannen kom videre til at rådmannen ikke handlet i samsvar med kravene til god forvaltningsskikk ved å la ordføreren innta en ledende rolle i å følge opp en varslingssak på kommunens vegne som gjaldt ordføreren selv og som rådmannen hadde det formelle ansvaret for. Rådmannen burde også ha søkt å opplyse saken ved ytterligere utredning før en eventuell offentliggjøring. Ombudsmannens uttalte: 

I etterkant av mitt besøk til Oslo politidistrikt i juni 2011, ble politidistriktet bedt om å redegjøre for enkelte forhold knyttet til kameraovervåking av arrestantenes celler og rutinene for inspeksjon av cellene. Politidistriktets praksis med å kameraovervåke alle arrestanter de første 48 timene av oppholdet i arresten er ikke forenlig med regelverket slik det er utformet i dag. Jeg kan videre vanskelig se for meg tilfeller der politiarrestforskriftens vilkår for bruk av kameraovervåking er oppfylt ved kroppsvisitasjon (stripp) på cella. Det er derfor positivt at politidistriktet har lagt om praksisen på dette punkt. Når det gjelder tilsyn for øvrig, har jeg merket meg at politidistriktet har gått bort fra praksisen med å inspisere alle arrestanter hver halve time. 

En arbeidstaker ved en statlig utdanningsinstitusjon, klaget over saksbehandling og forbigåelse ved tilsetting i to stillinger ved institusjonen. Klageren mente at arbeidsgiver ikke hadde adgang til å ekskludere ham som søker ut fra arbeidsgivers eget behov. Han klaget også over at virksomheten hadde tilsatt en person som ikke hadde søkt den aktuelle stillingen. Etter en konkret vurdering, legger jeg til grunn at arbeidsgiver oppfattet klageren slik at det var enighet om at han ikke skulle betraktes som søker til den ene stillingen. Tilsetting i den andre stillingen må imidlertid kritiseres, idet jeg ikke kan se at den tilsatte skal «utføre oppdrag som er eksternt finansiert», som er et vilkår for unntak fra plikten til utlysning jf. forskrift til lov om statens tjenestemenn med mer 11. november 1983 nr. 1608 § 2 nr. 4.

Fylkesmannen i Hordaland påklaget vedtak truffet av Askøy kommune om tillatelse til blant annet endring av naust. Klagen ble fremsatt ca. en uke etter at klagefristen hadde gått ut. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane ga som settefylkesmann oppreisning for oversittelse av klagefristen og omgjorde kommunens vedtak. Jeg kan ikke se at det i denne saken ble påvist tilstrekkelig spesifiserte, klare grunner som gjorde det rimelig at klagen ble prøvd. For at klagefristene ikke skal undergraves i sakskategorier der det generelt kan påvises sterke, offentlige interesser, må grunnene som taler for fristoppreisning ikke være så generelle at de kan gjøres gjeldende for de fleste tilsvarende saker. Fylkesmannen foretok en ny vurdering av saken og avviste klagen fra Fylkesmannen i Hordaland som for sent innkommet.

Saken gjelder krav til endret takvinkel under henvisning til plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd. Moss kommune ga tillatelse til oppføring av garasje med takvinkel 45 grader i tråd med reguleringsplanen. Fylkesmannen i Østfold mente garasjen innebar stor ulempe for naboen og anga en takvinkel på 30 grader. Kommunal- og regionaldepartementet tok ikke tiltakshavers omgjøringsbegjæring til følge. Jeg har funnet å kunne la saken bero med den redegjørelsen Kommunal- og regionaldepartementet har gitt. Plan- og bygningsloven § 29-4 første ledd første punktum kan gi hjemmel til å angi en annen takvinkel enn det som følger av reguleringsplanen. Jeg har heller ikke funnet holdepunkter for at fylkesmannens konkrete skjønnsmessige vurdering bryter med de alminnelige prinsippene for forvaltningens skjønnsutøvelse.